Det Groteske Kinematek Det Groteske Kinematek

Vi ønsker dere alle en riktig god allehelgensaften, og finner frem to gode filmer som kan være verdt å ta en titt på. Filmene er både like og ulike. Suspiria (1977) og Suspiria (2018) er en original og en remake, og man skulle derfor tro at de var helt like, men det er de ikke. Dario Argentos klassisker fra 77' er en audiovisuell bombe som er full av farge og heftig musikk fra progbandet Goblin. Med noen riktige grusomme scener som setter skrekken i deg. Remaken fra 2018 er en nedtonet film som byr på mer historie, karakterer og lore. Musikken fra Thom Yorke er like fantastisk som Goblin sin, men er noe helt annerledes. Filmens skrekkelementer er enda mer eksplosive og kommer nesten fra intet før filmen går tilbake til sitt bedagelige tempo. Begge er uten tvil verdt å se, og passer godt sammen i en double feature.



Ingen spoilers i denne episoden!

Skrekken på syttitallet byr på blod, vold og sex. Og der er ikke Daughters of Darkness og Blood Spattered Bride noe unntak. Begge filmene har med vampyrer å gjøre, den ene mer løst inspirert av novellen Carmilla enn den andre. Daughters of Darkness blir ansett som en kunstfilm mens Blood Spattered Bride hører mer hjemme i Grindhouse-kategorien. Begge to er fantastiske filmer som byr på forskjellige ting, men som begge er vampyrfilmer som man lett kan gjenkjenne fra syttitallet.



Ingen spoilers i denne episoden!

Vi går videre frem i tid, og går over til et land vi så lang har neglisjert, nemlig: Italia. Landet er ikke bare kjent for sine spaghetti western, men også notorisk for sine skrekkfilmer, og filmskaperen bak Black Sunday og Black Sabbath er selve gudfaren for italiensk skrekk, nemlig: Mario Bava. Black Sunday er en klassisk svart hvitt gotisk skrekkfilm, men skrudd opp til hundre prosent. Black Sabbath er en antologifilm som både ser fremover og bakover med tre solide historier som byr på mye forskjellig, men som alle er skumle og full av stemning. Dette er virkelig en solid double feature som er verdt å ta en titt på!



Ingen spoilers i denne episoden!

Denne oktoberen var vi så heldige å få en fredag den trettende, og hva annet kan man gjøre da enn å se filmer i Fredag den trettende-serien? Vi sporer litt av fra europeisk skrekk og gir dere en bonusepisode hvor vi går gjennom Friday the 13th Part 1-5. Denne serien var kjent i sin tid for å by på blodige drap og masse nakenhet, filmer lagd spesifikt for et ungt publikum som ville bli skremt. I ettertid har Jason Voorhes blitt en av de mest kjente monstrene i skrekkens historie. Arven for Friday the 13th-filmene er stor, men lever de opp til denne arven fremdeles? Hvorfor var de så vanskelig å få tak i? Og hvordan bør man angripe denne enorme filmserien? Disse og flere spørsmål får du forhåpentligvis besvart iløpet av episoden.



Denne episoden inneholder spoilers!

Vi hopper frem i tid til femti og sekstitallet og ser på to av Frankrikets beste skrekkfilmer noensinne: Les Diaboliques (1955) og Eyes Without a Face (1960). Les Diaboliques er en subtil krim/thriller som glir inn i skrekkens verden. Eyes Without a Face er en noe mer grafisk og grusom film som virkelig byr på grøss og gru. Begge filmer deler nydelig svart/hvitt fotografi, fantastisk musikk og en spenning man kan ta og føle på.



Ingen spoilere i denne episoden!

Vi fortsetter med europeisk skrekk og går videre med en stumfilm og en "hybridfilm". Begge laget av to legender innenfor skandinavisk film: Viktor Sjöström og Carl Theodor Dreyer. Phantom Carriage er et tradisjonelt drama i Dickens stil som byr på skummel musikk og effekter i tillegg til et ekstremt godt narrativ. Vampyr bruker mange av trekkene til stumfilmen men har dialog og synkronisert lyd. Vampyr er langt fra et tradisjonelt narrativ og byr heller på abstraksjoner, skumle visuelle bilder, og en atmosfære som man kan føle på.



Episoden er spoiler-fri.