Sinnrik Sinnrik

Som psykologer er vi er vant til å utrede pasientens
vansker, og så begynne å jobbe med vedkommendes tanker, følelser eller
relasjoner. Men i noen tilfeller ligger store deler av vanskene utenfor
pasienten. Utenfor terapirommet. Hvordan jobber man med bekymringer hos en som
frykter å miste boligen sin? Nytter det å jobbe med barns tanker og følelser
når familien ikke har mat på bordet? Psykologspesialist Ingvild Stjernen Tisløv
forteller om hvordan økonomiske problemer og psykisk helse henger sammen, og
hvorfor vi alle kan ha nytte av å ha med oss levekårsperspektivet i møte med
andre mennesker.

Skillet mellom deklarativ og prosedural kunnskap er godt
kjent for oss psykologer. Men til tross for at terapi i stor grad er en
praktisk ferdighet, er terapiutdanningene for det meste basert på kursing og
veiledning.

Deliberate practice, eller målbevisst
ferdighetstrening på norsk, har som utgangspunkt at det er nettopp utøvelsen
man må trene på for å bli en dyktigere utøver. Slik kunststudenter øver seg på
å tegne hender, og fotballspillere trener på å drible. Hvordan ser det ut når
disse prinsippene overføres til terapirommet? Psykologspesialist Vidar Husby
forteller om hva målbevisst ferdighetstrening er, og hvordan det kan bidra til å bygge bro
over gapet mellom teori og praksis.

I denne episoden inviterer vi til en samtale om terapeutens egne følelser og reaksjoner, og hvilken betydning de kan ha i terapi. Vi spør: Hva mener vi med overføring og motoverføring i terapi i dag, og hvordan kan dette være nyttig kunnskap også i mer avgrensede pasientforløp? Og så lurer vi på om det blir spesielt viktig å være oppmerksom på egne motoverføringsreaksjoner, om du skal være en god terapeut for mennesker med personlighetsproblematikk?  

Ukas gjester deler også egne erfaringer med hvordan de bruker seg selv i terapi og hvordan de jobber for å bli tryggere og mer ydmyke terapeuter. 




Referanser til episoden: 

 

Gabbard, G. O. (1995). Countertransference: The emerging common ground. The International Journal of Psychoanalysis, 76(3), 475–485. 

Gabbard, G.O. og Wilkinson, S.M. (1996). Borderline behandling og modoverføring. København: Hans Reitzels Forlag. 

Heimann, P. (1950) On Counter-Transference. International Journal of Psychoanalysis 31:81-84 

McWilliams, N. (2018). Psykoanalytisk diagnostikk: personlighetsstrukturer i terapiprosessen. Gyldendal. 

Mange ferske psykologer synes det er vanskelig å formulere
konkrete mål sammen med pasienten, kanskje fordi de er usikre på hva de kan få
til i terapien. Og når man ikke vet hvor man skal, er det vanskelig å vite når
man er fremme. Avslutning er kanskje ikke det første man tenker på når man
starter et nytt terapiforløp, men det finnes gode grunner til å begynne å
snakke om avslutningen allerede i første time. De formelle rammene for terapien
kan være et frustrerende tema, men de kan også være et godt utgangspunkt for en
fruktbar diskusjon om hvor pasienten vil, og hva man skal gjøre for å komme
dit.

Blant spiseforstyrrelsene er overspisingslidelse den vi hører minst om. Like fullt er det den spiseforstyrrelsen som er mest utbredt. I denne episoden får du høre forsker Trine Tetlie Eik-Nes ved NTNU fortelle om hva overspisingslidelse er, men også generelt om det å regulere følelser gjennom mat. «Vi må tørre å spørre pasienter om hvilket forhold de har til mat, kropp og livsstil, og være nysgjerrige på hva det er pasienten prøver å regulere med mat», sier ukens Sinnrik-gjest. Avslutningsvis snakker vi om forebygging, og spør: Ligger noe av årsaken til overspising i et overdrevent fokus på kroppsideal og kosthold i samfunnet? Eller er det største problemet at vi har fått berøringsangst for å snakke med barn og unge om mat og kropp?

I denne episoden forteller psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson om det de kaller «den glemte svikten». Det handler om foreldre som trekker seg tilbake og ikke er emosjonelt påkoblet barna sine. Denne tilbaketrekningen kan være vel så skadelig som vold og overgrep, og barna kan få store vansker i voksen alder. Som hjelpere, betyr det at vi ikke bare må se etter det som eventuelt er påført barnet. Men også en eventuell mangel, det som ikke var der.

Hvordan kan vi hjelpe foreldre til å klare å involvere seg mer? Hvordan kan foreldre gi noe de selv ikke har erfart? Og er det noe med tiden vi lever i, som gjør dette ekstra komplisert