3 min
Fra arkivet: Show, don't tell Hei kjære
-
- Personal Journals
Send meg spørsmål og tema du ønsker jeg skal ta opp på Instagram: @kajakvernbakken
*
– Show, don’t tell, sier de.
– Du er best når du er konkret, sier redaktøren min.
– Jada, jada, sier jeg.
Men jeg vil skrive tanker.
Så jeg skriver tanker.
Øser dem ned på papiret.
Nesten like fort og ustrukturert som de kommer til meg.
Og så leser jeg det. Og det går opp et lys. Et sånt aha!-/eureka-øyeblikk, hvor du tenker at livet aldri kommer til å bli det samme igjen etterpå.
For det er virkelig pissdårlig.
Det der med tankene, altså.
Og det er til tider glitrende bra når det er konkret.
Og jeg skjønner hva de mener
redaktøren min og de andre.
Skjønner det så godt at jeg tenker at fra nå av skal jeg bare skrive konkret.
I hvert fall i fiksjonen.
Ikke en eneste tanke.
Det snører seg i brystet.
For det er tankeskriften som faller mest naturlig for meg.
Det er den som kommer helt av av seg selv.
Og vel er den dårlig, men den er isfjell.
I hvert fall nitti prosent av isfjellet.
De nitti prosentene som gjemmer seg under havoverflata og presser det andre opp.
De nitti prosentene som gjør at jeg kjenner de karakterene jeg skriver om.
De nitti prosentene jeg trenger å skrive dårlig, for å skrive de ti som er bra.
For å vite hva jeg skal vise frem.
Hva som kan gjøres konkret.
*
Jeg skriver andreutkastet av den neste romanen min om dagen, og det er vondt og godt og håpefullt og fortvilende på samme tid. Rekker jeg fristen? Blir det noe bra? Så flaut at det er så mye av førsteutkastet som er dårlig!
Men uten alt det dårlige, ville jeg ikke ha skrevet det gode heller. Fordi jeg ville ha sittet som en forknytt liten angstball og vurdert om hvert eneste ord var godt nok. Og så ville jeg ikke ha klart å skrive så mange ord. Kanskje ingen i det hele tatt.
Hva er noe som faller naturlig for deg, men som ikke nødvendigvis er bra?
Kan du tillate deg å gjøre det likevel, og deretter bruke det til noe godt?
Jeg kan skrive mye, fort. Det gjør at jeg blir kjent med historien og karakterene. At jeg finner ut av hva jeg egentlig vil skrive om. Deretter kan jeg bruke håndverket til å rydde opp i alt det dårlige. Bruke innsikten om at det som glitrer ligger i det konkrete. Skrive raskt, og dårlig, på nytt, når jeg vet hva som skal være konkret. Rydde opp. Gjøre det mindre dårlig. Mere bra.
---
Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kajakvernbakken/message
Send meg spørsmål og tema du ønsker jeg skal ta opp på Instagram: @kajakvernbakken
*
– Show, don’t tell, sier de.
– Du er best når du er konkret, sier redaktøren min.
– Jada, jada, sier jeg.
Men jeg vil skrive tanker.
Så jeg skriver tanker.
Øser dem ned på papiret.
Nesten like fort og ustrukturert som de kommer til meg.
Og så leser jeg det. Og det går opp et lys. Et sånt aha!-/eureka-øyeblikk, hvor du tenker at livet aldri kommer til å bli det samme igjen etterpå.
For det er virkelig pissdårlig.
Det der med tankene, altså.
Og det er til tider glitrende bra når det er konkret.
Og jeg skjønner hva de mener
redaktøren min og de andre.
Skjønner det så godt at jeg tenker at fra nå av skal jeg bare skrive konkret.
I hvert fall i fiksjonen.
Ikke en eneste tanke.
Det snører seg i brystet.
For det er tankeskriften som faller mest naturlig for meg.
Det er den som kommer helt av av seg selv.
Og vel er den dårlig, men den er isfjell.
I hvert fall nitti prosent av isfjellet.
De nitti prosentene som gjemmer seg under havoverflata og presser det andre opp.
De nitti prosentene som gjør at jeg kjenner de karakterene jeg skriver om.
De nitti prosentene jeg trenger å skrive dårlig, for å skrive de ti som er bra.
For å vite hva jeg skal vise frem.
Hva som kan gjøres konkret.
*
Jeg skriver andreutkastet av den neste romanen min om dagen, og det er vondt og godt og håpefullt og fortvilende på samme tid. Rekker jeg fristen? Blir det noe bra? Så flaut at det er så mye av førsteutkastet som er dårlig!
Men uten alt det dårlige, ville jeg ikke ha skrevet det gode heller. Fordi jeg ville ha sittet som en forknytt liten angstball og vurdert om hvert eneste ord var godt nok. Og så ville jeg ikke ha klart å skrive så mange ord. Kanskje ingen i det hele tatt.
Hva er noe som faller naturlig for deg, men som ikke nødvendigvis er bra?
Kan du tillate deg å gjøre det likevel, og deretter bruke det til noe godt?
Jeg kan skrive mye, fort. Det gjør at jeg blir kjent med historien og karakterene. At jeg finner ut av hva jeg egentlig vil skrive om. Deretter kan jeg bruke håndverket til å rydde opp i alt det dårlige. Bruke innsikten om at det som glitrer ligger i det konkrete. Skrive raskt, og dårlig, på nytt, når jeg vet hva som skal være konkret. Rydde opp. Gjøre det mindre dårlig. Mere bra.
---
Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kajakvernbakken/message
3 min