The Salvation Minnie-Oh

Ordene lyser mot meg på skjermen. Han kan skrive iallefall. Det er noe med hele e-posten som er så ulikt alt annet jeg har lest. Den er så uredd. Også er det ganske vilt at han har gått rundt og tenkt på meg helt siden juni - bare fordi han har ​sett meg.

Jeg prøver febrilsk å leite i hukommelsen. Møtte jeg noen på den Lukestar-konserten i teltet? Hm, jeg sto sammen med Elisabeth under konserten. Vent litt. Jo, det var én fyr som prikka meg på skuldra rett etter siste låta og sa et eller annet, jeg lurer på om han hadde skjegg. Kan det ha vært han?

Det er så stille her at det eneste jeg hører er pusten min. Raske innpust, nesten som hyperventilering, etterfulgt av dype, rolige utpust for å gjenvinne kontrollen. Jeg prøver iallefall. Brystet hever og senker seg, jeg konsentrerer meg om å kjenne etter. Lungene som fylles av den kalde oktoberlufta. Formiddagssola som varmer i fjeset. Fingrene som retter på den kongeblå kåpa. Jeg åpner kameraet på mobilen og sjekker at det ikke er noe leppestift på tennene. Flytter håret fra ryggen til skuldrene. Er jeg fin? Jeg håper det. Det stråler i hele kroppen; jeg tror det er en blanding av forventning og frykt.

Føttene bærer meg raskt bortover de smale stiene langs gravsteinene. Jeg småløper, det er lettere å holde varmen da, og plutselig kjenner jeg et overraskende, lite savn av en sommer. Oktobernettene har fått et kaldt drag nå, rimet ligger som en glitrende, hvit hinne over gresset. Jeg har fortsatt sommerskoene på enda det har blitt høst for lengst; klassiske Vans i hvitt og sort, akkurat passe slitt i fargen. Skoene er iskalde mot bakken, men det er de jeg føler meg finest i, så det er en enkel prioritering; fin trumfer varm.
Skrittene lager en dempet og taktfast lyd i grusen, men ellers er gravlunden, som vanlig, fylt av en lydløs ro. Bortenfor stillheten senser jeg lyden av en nattbuss i det fjerne, en hund bjeffer mot en uant fare ute i en gate et sted, og inni meg; spenningen som stiger og buldrer i kroppen.
Det må være der.

Jeg tenker at den lettbeinte taktikken vil fungere best. Ikke noen følelser, ikke noen spørsmål som kan gi et negativt svar. Kun helt ufarlig retorikk, så kan jeg kjenne litt på stemninga mellom oss, og forhåpentligvis få et lite livstegn.

Hånda skjelver når jeg trykker på send. Og så venter jeg.

Ni og en halv time seinere begynner klokka å nærme seg midnatt. Han har fortsatt ikke svart. Han som alltid var tilgjengelig. Han som slapp alt han hadde i hendene for å møte meg.

Den første uka etter han har reist, gjenlever jeg dagene vi hadde sammen. Hvert minutt, hver berøring, det er så jeg fortsatt kan kjenne avtrykkene på huden. Jeg spiller filmen i hodet igjen og igjen; kysset i søvne, John og Yoko, frokostene uten klær, den ville knurringen, latterkrampene, du er kvinnen i mitt liv, jeg visste det første gang jeg så deg.

Vi melder hverandre sporadisk, men det er rart hvor fort den fysiske avstanden også preger relasjonen. Hadde det vært opp til meg skulle vi klart å holde nærheten varm, men jeg merker at noe er annerledes. Noe udefinerbart har sneket seg inn mellom oss igjen, jeg gjenkjenner det med en gang: en slags distanse. Jeg tar meg selv i å skrive mange meldinger på rad, spør om noe er i veien, veksler i humør og uttrykksmåte, uten at det kommer noe svar. Jeg får en panisk følelse i kroppen, det er så flaut å fortsette å skrive uten å få respons, men jeg klarer ikke motstå det. Hvorfor får jeg følelsen av å være i veien? Det er noe som skurrer.

Jeg skimter ansiktet ditt i bussvinduet; skjegget, de rene trekkene, det mørke håret, der er du jo, endelig. Jeg får øye på deg i morgenrushet, i stimen av mennesker, opp og ned i rulletrapper, hastende over fotgjengerfelt, på vei til skole og jobb. Jeg er overbevist om at det er sykkelen din som suser forbi trikken, jeg kjenner igjen fargene, den er sort og blå, og er det ikke du som kommer gående langs elva?