Áillohaš – multikunstner og dreng for samene mariafigenschau

Nils-Aslak Valkeapää sa at prosjektet, Jorda, min mor, bidro til å holde han i live. Det siste mesterverket som til nå har blitt gitt ut består av lyrikk, joik og bildekunst, og regnes av flere som hans mest internasjonale verk, selv om det ble skrevet på samisk. Han fikk fremført deler av det på påskefestivalen i Kautokeino og fikk samtidig takket for å ha fått lov til å være dreng for samene gjennom 40 år. 

Nils-Aslak Valkeapää fikk en tomt i 50-årsgave og bygde det som ble hans siste bosted: Et unikt hjem i fjæra i Skibotn. I dag brukes boligen som kunster- og forskerbolig, men for Áillohaš var dette stedet der han fullførte ett av sine viktigste verk. 

Alt han skrev var på samisk. Og det er ikke tilfeldig. Nils-Aslak Valkeapää næret en dyp kjærlighet til det samiske språk, og brukte dets styrker, presisjon og rikholdighet som arbeidsredskap.

Nils-Aslak Valkeapää sitt eneste teatermanus, Den Rimhårete og drømmeseeren er som et kunstnerisk testament, med en anvisning om hva han har ment i sitt tidligere arbeid. Her mer enn antyder han at man må tørre å elske seg selv, før man kan elske andre, og at mennesket aldri må glemme at vi er en del av naturen. 

Nils-Aslak Valkeapää var et naturmenneske, og det gjennomsyret hele kunstnerskapet hans. I denne episoden tar vi for oss hans livsanskuelse: Hvilken rolle har mennesker som en del av naturen og hva er det som gjør samer til samer? Hva levde i perioden hvor samefolket gikk gjennom de største endringene i historien. Hva ønsket han å videreføre i en ny tid og hvilken plass burde samer ta i verden?

For Nils-Aslak Valkeapää var joik den livgivende kraft, som vidda som puster. Men på 60-tallet hadde joiken dårlige kår. Det hindret ikke Áillohaš i å revitalisere og popularisere sjangeren. Han brukte den på måter som ikke var gjort før, og klarte å spre joiken ut i verden. Senere utforsket han andre musikksjangre, og rakk til og med å lage en symfoni.