Civita-foredraget Moderne Media

Vil kunstig intelligens forårsake massearbeidsledighet? Vil høyere utdanning miste mye av poenget fordi studenter simpelthen genererer svar ved hjelp av programmer som ChatGPT? Kan ytringsfriheten overhodet bestå i en verden der ethvert budskap kan druknes i en flom av digital støy? Eller vil alt dette først og fremst føre til at vi bli veldig dumme fordi vi lar maskinene tenke for oss?
 
Hør ny episode av Civita-foredraget med filosof Lars Fr. Svendsen.

I Ludvig Holbergs komedie Jeppe paa Bierget (1722) stilles spørsmålet: Hvorfor drikker Jeppe? Det kan besvares kort: Jeppe drikker fordi han har lyst til det. Vi kunne også sagt at drikkingen fremstår som meningsfull for ham.
 
Rusopplevelser er ofte gode opplevelser for mange. Rusbruk kan være en meningsgivende handling, ikke bare en flukt fra tiden. Men meningen med rusen kan ikke skilles fra de sammenhengene rusmidlene brukes i. Et rent fysiokjemisk perspektiv er derfor lite fruktbart. Rusbruk blir misbruk når rusmiddelet blir den dominerende livsmeningen – det alt annet grupperes rundt. Når man har funnet en mening som overtrumfer praktisk talt alle andre hensyn. Derfor krever også veien ut av misbruket en ny livsmening.

Hvor nedslående det enn måtte være for filosofene, kan vi trygt si at menneskers politiske overbevisninger er mindre basert på filosofiske teorier enn på deres frykt og håp. Det er avgjørende hvorvidt håpet eller frykten motiverer oss politisk, for bare et samfunn som baserer seg på håp fremfor frykt, vil kunne være fritt.
 
En stat som gir seg selv legitimitet og sikrer borgernes lydighet gjennom frykt, undergraver demokratiet fordi frykten underminerer den friheten som er demokratiets kjerne. Det liberale demokratiet må håpe moderat, på det reelt mulige. Det må ikke fremme håp som er hinsides hva det kan oppfylle.
 
Det er mindre grunn til optimisme nå enn for bare noen få tiår siden, men nettopp derfor er det desto større rom for et håp som rommer ressurser for å håndtere de tilbakeslagene vi nå opplever. Håpet gir oss mål å strekke oss mot, mål som det vil bidra til å bringe oss nærmere.

Er vår tid mer henfallen til raseri enn tidligere tider? Det er en sterk økning av uttrykk som «sint», «rasende» og lignende i norske aviser og bøker. Sinnet er blitt demokratisert, men det er ikke nødvendigvis av det gode for demokratiet. Når sinnet eller raseriet herjer i politikken, hører ingen på hverandre. Alle insisterer på sin harmes rettferdighet, og brøler den ut. Når ingen hører på hverandre, blir ingen hørt. Folk må få uttrykke sine følelser, men denne henvisningen til deres eget følelsesliv kan ikke begrunne noe som helst. Det sier ingenting om hvordan jeg bør bedømme en sak som dreier seg om noe annet enn talerens sjelsliv.
 
I dette foredraget gis først en gjennomgang av raseriets idéhistorie, og deretter diskuteres dets rolle i dagens offentlighet.

Under én av fem norske arbeidstakere sier at de hadde sluttet å jobbe hvis de ikke trengte pengene. Selvsagt er inntekt viktig, men de fleste er motivert av noe mer enn som så, nemlig mening.  Ni av ti norske arbeidstakere er fornøyd eller svært fornøyd med jobben. De fleste mener at arbeidet de utfører er meningsfullt. Likevel skifter folk stadig oftere jobb. Selv om folk er fornøyde med jobben sin, er de ikke så fornøyde at de planlegger å ha den særlig lenge.   Vi forventer for mye av arbeidet, særlig at det skal kunne gi oss så enormt mye av den meningen vi trenger i livene våre. Hvis forventningene ikke blir innfridd, blir vi nomader som går fra jobb til jobb uten å finne det vi leter etter. Hvis de blir innfridd, er situasjonen verre, ettersom vi da står i fare for å overse alt det som tross alt er mye viktigere enn jobben. 

Bare en person med evne til vennskap og kjærlighet kan føle ensomhet. Omvendt er det også rimelig å si at bare et vesen med evne til å føle ensomhet, kan elske eller være noens venn. Det som gjør kjærlighet og nære vennskap så fantastisk, er nettopp at det er en relasjon til en annen, som ikke bare er en kopi av en selv, men som utvider en selv og gir et blikk utenfra. Uten en tilknytning til andre, er du en dårligere versjon av deg selv fordi sentrale deler av deg blir liggende brakk. Hverken vennskapet eller kjærligheten er tjent med en perfeksjonisme hvor det knapt er rom for avvik fra en idealforestilling før relasjonen oppleves som bristfeldig. Hvis du forutsetter slike idealer som ingen noensinne vil kunne oppfylle, har du garantert deg selv en ensom tilværelse.