Mer enn hjerne Torbjørn Dyrud

Det er sommeren 2020, og åkrene hjemme på Toten står grønne. Alt rundt meg er i blomstring, men det summende, frodige livet overskygges helt av mine egne mørke tanker om døden. Jeg har en alvorlig sykdom, og beskjeden jeg fikk for to dager siden, var ikke den beskjeden jeg håpet å få. Men, det jeg ikke vet, er at dette mørket vil lede meg til en oppdagelse som skal forandre alt, og dét skal jeg fortelle om nå.

Sommeren 2020 er jeg i krise, og i håp om å finne trøst, leser jeg ei bok om en oppsiktsvekkende nær døden-opplevelse. Det store spørsmålet i boka er hvor vår bevissthet egentlig oppstår. I vår del av verden domineres vitenskapen av fysikalismen: idéen om at alt som finnes kan reduseres til noe fysisk. Men, mange nær døden-opplevelser sprenger rammene for den idéen , og nå dukker det opp ei ny bok i postkassa mi. For det finnes flere fenomen som utfordrer fysikalismen.

Ved universitetet i Virginia forskes det på fenomen som den tradisjonelle vitenskapen ikke får ordentlig tak på. Sentralt i forskningen står idéen om at hjernen ikke er bevissthetens opphav, men at den er et slags filter som bare gir oss tilgang til et utsnitt av en mye større virkelighet. Nå har jeg begynt å se meg rundt på Toten etter folk med erfaringer som kan belyse denne idéen. Og plutselig sitter jeg ansikt til ansikt med en som sjøl har hatt en nær døden-opplevelse.

Jeg har brukt tre episoder på å gjøre meg fortrolig med idéen om bevisstheten som noe mer enn hjerne. Og dess mer jeg hører, leser og ser, jo sterkere blir fornemmelsen: nær døden opplevelser, syner og drømmer på dødsleiet, mystikkens overskridende nivå og opplevelser virkeligere enn virkeligheten - det ligner en mosaikk der summen av fargerike biter antyder et større bilde. Det er en interessant tanke, at et helt spekter av fenomen, kan være glimt av en større virkelighet.

De fleste personlige historiene du har hørt så langt, har inneholdt opplevelser som det ikke er mulig å undersøke i ettertid. Om vi skal tolke dem som uttrykk for at det finnes dimensjoner og virkeligheter som bare noen av oss får glimt av i det daglige, så må vi bare stole på de som opplever det slik. Men, det finnes fenomen med flere involverte, der tørre fakta står igjen etter hendelsen, og der det er langt mindre rom for å tolke det som har skjedd. Og nok en gang viser det seg at noen som bor like ved meg, har merkelige erfaringer å fortelle om.

I snart to år har jeg observert hvor fruktbart det er at vitenskap og åndsliv samarbeider inni meg: kroppen min hjelpes av nøye kalkulerte doser med kjemikalier, og sinnet mitt blir bært av samtaler om bevissthet som inspirerer til stor skaperglede. Energien som strømmer fra det gode humøret mitt, aktualiserer et helt fundamentalt spørsmål: hvor går egentlig grensa for tankens kapasitet?