Et speil ingen stein makter å knuse Stein Jakob Nordbø

Det er november og dagene blir kortere inntil de i nord bare er en mørkeblå skygge av seg selv. Scriabin ser blått når han hører fiss-moll, og Ernst Pauer følger opp med å beskrive tonearten som mørk, mystisk og overnaturlig, en toneart full av lidenskap. Som en variasjon spiller jeg denne månedens fantasi på engelskhorn, slik at det klingende resultatet blir h-moll og gir mystikken et anstrøk av melankoli.

Fortellingen er inspirert av Knud Just Qvigstads Lappiske eventyr og sagn og inneholder enkelte sitater fra diktene til Nils-Aslak Valkepää, også kjent som Aillohaš.

Det er oktober, og trærne har begynt å slippe taket i den oransje fargen. Scriabin forbinder musikk i G med nettopp oransje, og i denne episoden skal jeg spille Telemanns fantasi nummer 11 i G-dur og fortelle en historie. G-dur er i følge Ernst Pauer ungdommens favorittoneart, en toneart som uttrykker et enkelt, pastoralt liv med et visst innslag av humor og lys.

Trærne har begynt å glippe taket i sommeren, den oransje fargen som er igjen lyser opp når dagene blir kortere, men er bare tegnet på at treet har trukket til seg saften og lukket seg inne i seg selv før vinteren, en dvale.

Scriabin forbinder musikk i G med nettopp oransje, og Ernst Pauer skriver: G-moll uttrykker iblant tristhet, andre ganger stille og sedat glede, en mild nåde med et lite hint av drømmende melankoli som noen ganger når romantiske høyder. Tonearten tegner et bilde av det sentimentale, og når den brukes for å uttrykke lidenskap, er det en lidenskap uten råskap og aggresjon.

Det er august, og de siste varme dagene er over oss. I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 7 i D-dur, tonearten som Scriabin ser som gul. Ernst Pauer skriver at D-dur brukes til å beskrive majestetiske prosesjoner, parader og staselig pomp og prakt.

I denne episoden, for måneden juli, spiller jeg Telemanns fantasi nummer 3 i h-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i H med fargen stålgrå, og Ernst Pauer skriver at denne svært melankolske tonearten forteller historier om stille forventning og tålmodig håp. Han har merket seg at nervøse mennesker lettere blir påvirket av denne tonearten enn andre.

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer to i a-moll og forteller en historie. Slik juni er grønn forbinder Scriabin musikk i A med fargen grønn, det som på samme tid er håpet og sykelighetens farge - kanskje er det derfor de bruker den på sykehusene? Ernst Pauer forteller at a-moll er den tonearten som best vitner om den stille melankolien vi i de nordiske landene er utstyrt med, samtidig som den også kan brukes til å skildre det orientalske. En motsetningenes toneart i skjæringspunktet mellom tilbedelse og resignasjon.