Ruspasient Ruspasient Merethe C.Rabben

Håkon var 14 år da han ble sprøytenarkoman og blandingsmisbruker. I dag er han 17 år, men sliter fortsatt med konsekvensene av at systemet har feilet han, samt at de fortsetter å gi feil behandling per dags dato.

Håkon forteller sin rushistorie, samt barnevernshistorie, hvor vi fanger opp feilene som ansatte gjør, hvor de legger mer til rette for at han klarte å ruse seg, enn at de jobbet for å holde han rusfri.

Store og alvorlige feil blir gjort i saken hans, og han poengterer at han hadde stort utbytte av et langtidsopphold på en barnevernsinstitusjon, hvor mange av de som jobbet der, selv hadde bodd på institusjonen tidligere. Vi er begge sterkt enige i at en behandling fungerer best med Erfaringskonsulenter på laget.

Vi håper at hans historie gjør inntrykk på de som jobber med ungdom med rusproblematikk, og at man kan prøve å forstå hvor feilen ligger, og hvilke andre ressurser man kan trekke inn, for at ungdommen skal ha best sjanse for å komme seg ut av et liv i rus.



Mer om Håkon kan dere lese her:

«Kristian» (15) har satt tre overdoser på ett år. Men i Trøndelag finnes ikke hjelpen han trenger -

trdby.adressa.noNarkomane «Kristian» (15) vil ha hjelp i Trøndelag - nå sendes han til behandling 50 mil unna - trdby.adressa.no

Episode 21 er Berit sin episode.

Berit er en sprudlende dame på 47 år fra Drammen, og mamma til Chris, hennes voksne sønn.

Berit er en utrolig dyktig kunstner, og jobber med å male bilder på bestilling, samtidig som hun er pådriveren og stifteren for foreningen Fotspora.

Hun tar oss med til barndoms og ungdomsårene, hvor hun følte seg ensom og forlatt. Berit vokste opp med en mor som var alkoholiker.

Berit ble seksuelt misbrukt som ung, og dette blir da en traume som hun tungt bærer med seg, mens hun vokser opp.

Vi får også høre om da hun reiste til Miami, ble sammen med en kjendis, og levde livet som en rik, vakker og ung kvinne.

Det var ikke før Berit ble godt voksen, at hun skjønte at hun muligens hadde diagnosen ADHD.

Hun kjemper for å rette opp i livet sitt, men da hun kommer inn på en behandlingsplass i Norge, blir hun bare mer frustrert enn frisk, hun skjønner ikke hvorfor ingen kan hjelpe henne med traumene hennes, hun føler at ingen forstår, og hun må møter mye motgang og avvisning på de spørsmålene hun stiller, angående hvordan systemet for rusavhengige er bygd opp.

Denne kampen blir grunnmuren for foreningen fotspora, som hun i dag jobber med å få på plass som et lavterskeltilbud.

Hennes største ønske er en utryksfestival, hvor man kan prate åpent om traumer, og andre ting som er vond og vanskelig.

Yvonne på 36 år, og som har bosted i Larvik, deler i episode 20, sin rushistorie.



Yvonne sleit med å finne tilhørighet i barndommen, og hun flyttet mye.



Alt startet først med en dyp depresjon i tidlig barneår, og videre til selvskading og selvmordstanker.



Allerede da hun var 12 år, var kontrastene i livet store. Hun gikk fra å leke med barbie dukker på dagtid, til å snike seg ut å drikke hjemmebrent på kveldstid.



Da ungdomsårene kom, ble hun satt på tvangsvedtak og sendt på ungdomsinstitusjon.



"Institusjonen var kun en oppbevaringsplass for meg, og de andre som var der", forteller Yvonne.



Rus livet fortsatte og eskalerte fra drikking og hasj, til store doser med amfetamin.



Yvonne ble tidlig gravid, og sluttet med alt, bortsett fra hasjen. fordi hun hadde store problemer med å få sove

på kveldstid, spurte hun legen om hun kunne få noen medisiner til søvn, slik at hun kunne slutte med å røyke hasj, mens hun gikk gravid, men legen svarte nei.



"Da blir det som det blir", hadde Yvonne svart legen, da hun så på dette som å ikke få hjelp til noe som var veldig viktig for henne der og da.



2 dager senere blir Yvonne hentet av barnevernet og politiet, og nok en gang satt på tvang.



Systemet håndterte svangerskapet hennes på en forferdelig måte, som endte i en brutal abort, og som Yvonne sleit med i mange år, i etterkant.



En ny traume hadde blitt til, et nytt sår måtte bearbeides, og dermed eskalerte rusavhengigheten enda mer.



Yvonne deler videre om dette såret som aldri helt vil gro, og hvordan livet ble videre, etter denne opplevelsen.



Hun deler også om tankene rundt det å være gravid den gangen, og ikke være helt klar for å bli mamma, fordi hun var så forelsket i rusen.



Videre deler vi om hvordan systemet er mot de som får barn, og har sykdommen rusavhengighet, samt at vi prater om et veldig vondt tema, hvor en mor velger rus foran sitt barn.

«Det verste som har hendt meg, førte til det beste som har skjedd meg. Selv om livet fortsatt er tøft, så fikk hendelsen meg i alle fall ut av rusen»

Tung rus og kriminalitet preget livet til brumunddølen Odd Asbjørn Pedersen i mange år. Men et brutalt knivangrep han så vidt overlevde snudde om på tilværelsen hans.
«De verste opplevelsene i livet kan brukes til noe positivt, hvis vi har de rette verktøyene i den mentale verktøykassen», sier Odd Asbjørn.

Mange lurer på hvordan jeg klarer å holde meg rusfri når «livet skjer» og jeg tror svaret ligger i den mentale jobben jeg har gjort de siste 4 årene. Den er ærlig, grundig og pågående. Det er ferskvare. Du må jobbe med deg selv hver dag.

Traumene og skadene etter knivangrepet må han leve med. PTSD (posttraumatisk stresslidelse), nervesmerter, utmattelse og utlagt tarm gjør at livet aldri blir det samme. Angsten ble ikke bedre da politiet ved en feil slapp knivstikkeren ut av varetekt.
Drevet av hat mot gjerningsmannen bestemte Odd Asbjørn seg for å lære å gå igjen, han skulle ta hevn.

Etter hvert innså han at hatet som drev ham kostet de nærmeste rundt ham mye. Odd Asbjørn bestemte seg for å roe ned situasjonen og å tilgi gjerningsmannen. Det ble et vendepunkt.

Gradvis gikk det opp for Odd Asbjørn at han måtte tilgi for å få det bra med seg selv igjen. Han har skrevet et brev til gjerningsmannen, som ble dømt til seks års fengsel for drapsforsøk. Han har ikke sendt det ennå.

Gjennom podcasten ODD-POD, og for 12 000 følgere på TikTok, deler han usminket og ærlig sine innerste tanker om knivstikkingen, kampen for å komme ut av rusen, kriminalitet og livet etter.

Sammen med Kjell Torstein Hagen og flere samarbeidspartnere, er de i gang med å arrangere «Bli sett konferansen» på Storefjell 30. oktober, og sammen ønsker de å sette søkelys på mobbing, utenforskap, skolefravær og rus. De har invitert flere politikere, og håper mange vil ta turen innom.


Du finner Odd Asbjørn her: https://linktr.ee/oddpod1977




Bli Sett-Norge: https://www.facebook.com/BSNorge




Rus&samfunn
https://www.rus.no/aktuelt/det-verste-som-har-hendt-meg-forte-til-det-beste-som-har-skjedd-meg

I episode 18 av denne podkasten, prater jeg denne gangen med Kjell Torstein Hagen, som kommer fra det lille tettstedet Gol. Samfunnet i Gol døpte han til Klepto Kjell, på grunn av hans ivrige stjeling, som startet ved barne- ungdomsskole årene. Livet hans har vært mye frem og tilbake, mellom rus livet og A4 livet, da han ofte fikk overraskende store sjanser og muligheter fra forskjellige jobber og tiltak i kommunen. Dessverre ble han ofte trukket tilbake inn i kriminalitet på grunn av amfetamin avhengigheten sin. Etter som årene gikk, klarte Kjell å stable seg på bena, og han fikk nye sjanser i Gol kommune. Han ble tilbudt stilling som erfaringskonsulent, og har stiftet sin egen organisasjon som heter Bli sett. Kjell har funnet en mening med livet, ved å hjelpe andre ut av et liv i rus, og sier at han ikke lengre gjør rusen til et alternativ, når det kommer til hans eget liv. Kjell har funnet ut at for å skape størst endring og ha mest mulig påvirkningskraft, for rus og psykisk helse, har han i dag valgt å gå inn i politikken, og har stilt som ordførerkandidat.



Bli sett holder også en konferanse hvert år, for de som har en interesse for rus og psykisk helse området.



Link til Bli sett finner du her:



Bli sett konferansen (blisett-konferansen.no)



For øvrig kontakt med Kjell Torstein, finner du hans Facebook side her:



(2) Facebook

I denne episoden av podkast Ruspasient, møter jeg Ruth-Marie.



Ruth skrev denne introen om seg selv:



Jeg var 19 år og hadde livet fremfor meg. Barnpsykologen jeg fikk etter min første innleggelse på barne og ungdomspsykiatrisk kalte meg et løvetannbarn, og jeg ble lei meg før hun fortalte hva et løvetannbarn var, fordi jeg trodde ikke hun også så på meg som ugress. Jeg var den som som alle trodde at ikke kom til å begynne med rusmidler fordi jeg hadde jo "sett medaljens bakside". Jeg var jo så reflektert og ressurssterk sa de. Det ingen visste var at på min første innleggelse ble jeg introdusert for både hasj og luftrenser. Og noen år senere ble hasjen min faste følgesvenn i 8 år.



Rurth forteller videre hvordan det var å vokse opp med en far og søsken, som ruset seg på alkohol og hardere stoffer. Hun ble ikke sett og hørt slik hun hadde ønsket, verken av familie eller systemet.

Vi får også høre hvorfor Ruth-Marie har valgt å bytte fornavn 2 ganger, og hva som ligger bak.