54 episodes

Hver fredag sender forfatter Kaja Kvernbakken ut et kjærlighetsbrev til alt det vil si å være menneske. I denne podcasten leser hun ukens brev høyt for deg, og hver fredag legger hun også ut et brev fra arkivet.

Hei kjære Kaja Kvernbakken

    • Society & Culture

Hver fredag sender forfatter Kaja Kvernbakken ut et kjærlighetsbrev til alt det vil si å være menneske. I denne podcasten leser hun ukens brev høyt for deg, og hver fredag legger hun også ut et brev fra arkivet.

    Fra arkivet: Det du ikke planla

    Fra arkivet: Det du ikke planla

    Hei kjære og velkommen til podcast med meg, Kaja Kvernbakken. I dag med et fredagsbrev fra 2019, om det som ikke var planlagt, gode samtaler, og stjernestøv.

    Klokka er 07:43. Jeg sitter på toget. Vi har akkurat kjørt ut fra Vikersund stasjon. Foran meg har jeg fire dager med vidde. Det er planlagt. Det jeg også hadde planlagt var de fire timene fra Oslo til Haugastøl, hvor jeg skulle se ut av vinduet og skrive.

    Jeg skulle skrive dette brevet. Og jeg skulle skrive på romanen. Komme nærmere noe som kan sendes til redaktøren min om bare fire korte dager.

    Det jeg ikke hadde planlagt var at den av kollegaene mine som var på jobb da jeg kom ramlende inn med den store tursekken min, skulle være den belgiske chocolatieren, og at toget skulle være nesten tomt, sånn at han hadde tid til å sette seg sammen med meg i kafeen og at vi skulle snakke om de store tingene, og om de helt små. Om verdenskriger, klimaforandringer, om menneskets natur (at vi alltid vil ha mer), og om hvordan vi, når alt kommer til alt, er stjernestøv, og at vi kommer til å ende opp som stjernestøv, igjen, en gang, eller flere. Og at alt dette skulle foregå på fransk. Og at det skulle gi meg en intens glede. Å få ha denne samtalen. Å klare å ha den på fransk. Og å ønske meg flere sånne samtaler (fordi jeg er et menneske, og mennesker alltid vil ha mer).

    Og jeg hadde heller ikke planlagt at jeg skulle sitter her og forsøke å planlegge hvordan jeg skal få hatt flere av disse samtalene. Hva jeg kan si, og spørre om, for å oppmuntre til at det skal skje. Og hvem jeg kan si det til. Og jeg må le, fordi jeg vet at det ikke egentlig kan planlegges. At det er nettopp det som gjør slike samtaler så vakre. At de ikke er planlagte. At de bare oppstår. Fordi to mennesker er åpne og nysgjerrige på samme tid. Men jeg prøver likevel. Og jeg innser at det på et vis er dét disse brevene er for meg: Et forsøk på å ha disse samtalene. Om de store tingene. Og de helt små. Og at noen ganger virker det. Noen ganger treffer det lille jeg har tenkt noe i deg som du sender tilbake, og sånn bølger det frem og tilbake til vi lar bølgene dø hen igjen, og blir sittende på stranda og se de siste dønningene legge seg.

    Det var ikke dette jeg planla at jeg skulle skrive, men det var dette jeg skrev.

    Hva er det du ikke har planlagt, men som likevel ble?

    Stor klem

    Din Kaja

    Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!


    ---

    Send in a voice message: https://anchor.fm/kaja-kvernbakken/message

    • 3 min
    Svaler og sykkelhjelmer

    Svaler og sykkelhjelmer

    I

    Jeg sitter med sykkelhjelmen på. Inne. Det er en sånn dag. Jeg hadde sånn driv på morgenen i dag. Alt jeg skulle gjøre når jeg bare var ferdig med alle måttene og burdene. Men innen jeg var ferdig med det, gikk liksom piffen litt ut av meg. Så jeg tok meg sammen. Bestemte meg for å hive meg på sykkelen og sykle opp til det diggeste bynære turområdet jeg veit om til der vi bor. Kledde på meg, tok på meg sykkelhjelm, sjekka batteriet på sykkelen.

    Det var selvfølgelig tomt.

    Og jeg kan høre deg himle med øynene. El-sykkel! Hva er galt med vanlig sykkel?

    Ingenting! Men jeg har bare el-sykkel, og den er grusomt tungt, og bakken opp dit jeg skal gå tur er grusomt bratt og lang.

    Så jeg satt batteriet på lading.

    Og nå sitter jeg her, med hjelmen på, fordi jeg ikke tør å ta den av meg. For hvis jeg tar den av meg så har jeg liksom gitt opp. Men på et vis føles dette mye tristere.

    II

    Hvordan vet du at noe ikke var meningen? Fordi det ikke skjedde. Hadde det vært meningen, så hadde det skjedd. Det betyr ikke at det ikke er kjipt. Eller at det aldri kommer til å skje i fremtiden. Men hvis det hadde vært meningen, så hadde det vært sånn.

    Jeg prøver å slutte å lage unnskyldninger for alt jeg ikke har gjort. Alt jeg ikke har blitt. Alt jeg ikke har fått til. (Og noen ganger for det jeg har gjort også …)

    Det er som det er, det ble som det ble, hvis jeg kan være ærlig om det, så kan jeg gjøre noe med det nå. Jeg får ikke gjort noe med fortiden. Det var ikke meningen.

    III

    Over Ekeberg flyr svalene i store flokker. Eller kanskje er det tårnseilere. Jeg er plutselig ikke helt sikker på forskjellen. Jeg vet at det er en. Den har med buen på vingene og kløften i halen å gjøre, men jeg husker ikke akkurat nå.

    De er fine uansett.

    De minner meg om pappa.

    Pappa elsket svaler.

    Han hadde noen tatovert på armen, og på veggen på balkongen hengte han opp en laminert papirsvale med datoen for årets første. Hvert år.

    Det spiller ingen rolle om det er svaler eller tårnseilere. De minner meg uansett om pappa.

    Han skulle ikke dødd, tenker jeg.

    Eller, han gjorde jo det.

    Jeg skulle uansett ønske at han var her nå.

    To og et halvt år uten pappa.

    En evighet og et øyeblikk.

    IV

    På Tusenfryd tar jeg med meg nevøen til M i SpinSpider. Når vi er helt på toppen gråter jeg av glede, og er glad for at ingen kan se meg. Er det sånn det føles å fly? Det kribler i magen. Noen hyler. Jeg vet ikke om det er nevøen til M eller noen andre.

    Jeg ler.

    Takk, sier jeg, inni meg.

    Når vi kommer ned får vi høre at noen er blitt truffet i hodet av en måke. Jeg vet ikke om det er sant. Det står ikke på noen av nettavisene.

    V

    Jeg tror meningen med livet er glede.

    Så hvorfor er det så himla vanskelig?

    Måtte du gjøre det det er meningen du skal gjøre, kjære.

    Stor klem

    Din Kaja

    Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på! Vi høres!


    ---

    Send in a voice message: https://anchor.fm/kaja-kvernbakken/message

    • 4 min
    Fra arkivet: Skjerpings

    Fra arkivet: Skjerpings

    Skjerpings.

    Jeg hører ekkoet av ordet henge i rommet når jeg åpner øynene. M sover ved siden av meg. Ordet kommer fra innsiden.

    Skjerpings, tenker jeg, og sniker meg ut fra under den varme dyna, ut av soverommet og bort til notatboka. Alltid klar når jeg våkner.

    Jeg kobler meg på. Hilser. Som jeg gjør hver morgen. Mitt høyere selv, Gud, kilden. Du kan kalle det hva du vil. Vi snakker sammen.

    Du veit hvem du er, sier hun.

    Det er slutt på å gjøre seg liten.

    Slutt på å leite etter svar hos alle andre.

    Du har svarene selv.

    Det er på tide å gå ut i den ville, deilige strømmen som livet er. Ikke stå på kanten og se på, og tro at det er det som er å leve.

    Hun maler elven ut foran meg. Til høyre kan jeg se spede forsøk på å bygge en bro. Som om poenget har vært å komme seg over til den andre siden.

    Jeg svelger.

    Men.

    Men, men, men.

    Jeg føler smilet hennes.

    Ser det.

    Du er større enn dette, sier hun.

    Det veit du.

    Jeg veit det.

    Jeg kaster et blikk på elvebanken bak meg. På den trygge, varme skogen. Takk, tenker jeg. Takk for alt dere har lært meg. Så snur jeg meg mot vannet igjen. Stikker tåa ned i strømmen. Lar den skylle over meg. Dra meg med.

    Måtte du leve ut ditt fulle potensiale.


    ---

    Send in a voice message: https://anchor.fm/kaja-kvernbakken/message

    • 2 min
    Hva om vi ikke var redde?

    Hva om vi ikke var redde?

    Helt siden angrepet på Pride har jeg balet med frykt.

    Ikke så mye min egen, selv om jeg fortsatt baler med den også.

    Men hva det er som gjør frykten til en så sterk drivkraft hos mennesker?

    Hvorfor vi er redde for så mange ting som virkelig ikke spiller noen rolle?

    Og hvor den frykten kommer fra?

    Arvet nedover gjennom generasjoner og årtusener, fra en tid hvor den kanskje ga mening?

    Eller har den noensinne gitt mening?



    Helt siden angrepet på den amerikanse kongressen har jeg balet med frykt.

    Tenkt på hvordan den kan brukes som et våpen.

    Men at de som bruker frykten til å bevæpne andre, også må være redde.

    Redde for at ingen kan elske dem, tror jeg, med mindre de er størst, og best, og at den eneste måten å bli det på, er ved å trykke andre ned, og stå på de brukne ryggene deres.

    Tenk på hvor mye høyere du kunne kommet hvis du bygget folk opp, og sto på skuldrene deres i stedet.



    Hele livet har jeg balet med frykt.

    En tett snøring i brystet som har gjort det vanskelig å puste.

    En stemme som aldri turte å si til andre: Elsk meg.

    I steden sa den til meg:

    Du må forutse alt som kan skje av gale ting og fikse dem, så ingen kan gi deg skylda.

    Du må forutse hvem andre vil at du skal være, du må alltid være til nytte, og aldri til bry, så ingen vil ønske å vise deg bort.

    Du må alltid være smartest, og best i alt du gjør, du må aldri gjøre feil, for hvis du er feilfri, vil nok alle like deg bedre.



    Frykt er slitsomt.

    Frykt sprer seg i fra brystet og får hele kroppen til å knyte seg sammen, får hjernen til å knyte seg sammen.

    Frykt gjør oss syke og små.



    Botemiddelet er å se på frykten, og klemme den redde 6-åringen som trodde på den, fordi det gjorde dem trygg.

    Botemiddelet er å kjenne på hvor mye friere vi puster når vi slipper tak i frykten, og nyte latteren som plutselig fyller den ledige plassen.

    Botemiddelet er lek og glede.

    Botemiddelet er å se at det finnes andre som gjør det vi ønsker å gjøre.

    Botemiddelet er å være seg selv og vite at det finnes mennesker som elsker oss.

    *

    Denne uka har jeg snakka med nevøen min. Han ønsker seg glitterkjole. En rosa. Faren sier at det er noe nytt. Bare er en fiks idé. Denne uka er det glitterkjole, neste uke er det det nyeste ninjago-settet. Han sier det bare er fordi bestevenninnen har glitterkjole. Han kan ikke få alt han ber om. Det gjorde ikke vi heller.

    Det kan hende han har rett. At det er noe som går over. Men om det ikke går over, håper jeg at guttungen aldri slutter å spørre. At han fortsetter å være trygg nok til å be om det han vil ha.

    Jeg håper at ingen av oss slutter å be om det vi egentlig vil ha.

    Jeg håper ingen av oss slutter å lytte til den lille stemmen som sier i fra om hva vi egentlig vil ha.

    Jeg kan ikke huske når jeg sluttet å lytte til den. Jeg var så vant til å ikke gjøre det. Men jeg husker når jeg begynte å lytte igjen. Hvor vanskelig den var å høre. Og hvor vanskelig det var å gjøre som den ba meg om. Hvor ufornuftig den hørtes ut. Noen ganger ba den om en is. Noen ganger om å sitte å tegne på gulvet. Andre ganger ba den om å få legge seg i senga, og synge nattasanger til vi sovnet. Den ba aldri om å få sitte i timevis å jobbe foran datamaskina.

    Jeg skjønner at nevøen min ønsker seg glitterkjole. De glitrer jo.

    Jeg ønsket meg alltid Lego Technics. Og plukket bare opp dukkene mine når jeg hadde venninner på besøk som ville leke med dem.

    Hva ønsker du deg? Hvis du ikke skal være så fordømt fornuftig?

    *

    Måtte du få det du ønsker deg denne uken.

    Stor klem,

    Din Kaja

    *

    Forresten? Liker du denne podcasten? Gi den 5 stjerner der du lytter til podcast, og del den med andre du tror vil sette pris på den.


    ---

    Send in a voice message: https://anchor.fm/kaja-kvernbakken/message

    • 4 min
    Fra arkivet: 100 %

    Fra arkivet: 100 %

    I

    Denne uken installerte jeg en ny bryter, eller kanskje er det en volumkontroll. Den er smal, sort og rund, med tynne riller. Den er stødig mellom fingrene mine, glir jevnt og mjukt når jeg vrir den. Opp til 100. Alltid opp til 100.

    II

    I årevis har jeg fortalt meg selv at jeg er verdifull. Jeg er verdifull sier jeg. Og jeg er det. Det er nydelig. Jeg vokser når jeg sier fine ting til meg selv. Men selv en 50-øring er verdifull. Det betyr ikke at den føler seg like mye verdt som en 100-lapp.

    III

    Denne uken innså jeg at jeg ikke bare er verdifull. Men jeg er 100 % verdifull. Hele tiden. Så jeg installerte en volumkontroll. Midt i brystet plasserte jeg den, så den skal være lett å finne tilbake til. Innimellom skumper jeg borti den, så volumet blir skrudd ned, og jeg glemmer meg. Men det er greit, for nå vet jeg hvor den er, og kan skru den opp igjen til 100.

    Ryggen rettere.

    Stemmen stødigere, fra magen et sted.

    Ikke sukkersøt

    unnskyld, unnskyld

    for at jeg i det hele tatt er, mener, ønsker.

    Skumper, glemmer, og skrur

    opp igjen og opp igjen

    100 %

    Hele tiden

    *

    Verdien din er ikke relativ, kjære. Du er alltid 100 % verdifull. Selv om det ikke føles sånn. Alltid. Skru opp volumet. Jeg er glad i deg.

    Din Kaja


    ---

    Send in a voice message: https://anchor.fm/kaja-kvernbakken/message

    • 2 min
    Frykten for ikke å være god nok

    Frykten for ikke å være god nok

    I

    Han sier:

    «Han der ser ut som om han nettopp er klatret ned fra et tre.»

    Han sier:

    «Hvis du farger håret rosa kan du bare la være å komme hit.»

    Han sier:

    «Det var bra at du ikke kom trekkende med ei dame.»

    Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har sagt lignende ting. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt ham i mot. Tatt diskusjonen. Blitt sint, såra, indignert. Men akkurat i dag blir det bare stille i meg.

    I dag synes jeg bare synd på ham.

    Dette er det han bruker kreftene sine på.

    II

    Alok sier at ikke-binære mennesker bør stå i front i kampen for kjønnsidentitet.

    Fordi de er frie. Friere enn cis-menn og cis-kvinner som har brukt generasjoner og sivilisasjoner på å undertrykke seg selv.

    Fordi vi har noe å lære av dem, og ikke motsatt.

    Fordi vi trenger deres frihet, og ikke fordi de trenger vår beskyttelse.

    III

    Hva er det han er redd for skal skje? Hvis folk får se «rare» ut? Hvis folk får leve ut kjærligheten sin? Hvis folk bare kan få eksistere, slik som de er, uten at noen skal stille spørsmål ved verdien deres? Uten at de trenger å forklare seg?

    Er han redd for at de skal leve saftige, morsomme, kjærlighetsfulle liv?

    Eller at verden skal bli et tryggere, fredeligere sted?

    Er det bare misunnelse? Fordi han ikke er like fri?

    Er det frykt for den kraften han må bruke så mye energi på å undertrykke i seg selv?

    Eller er det et forsøk på å hevde seg? Fordi han ikke stoler på at han er verdifull nok, spennende nok, i all sin privilegerte normalitet?

    IV

    Jeg er forbi den frykten.

    For noen år siden kunne kommentarene hans ha gjort at jeg holdt igjen. Ikke lenger.

    Min frykt ligger nemlig et annet sted: Hva skjer hvis jeg ikke slipper meg selv fri? Hvor syk kommer jeg til å bli da?

    For all del: Jeg holder fortsatt igjen. Men det er fordi det er uvant med all denne livskraften. Det er fordi jeg fortsatt ikke har lært meg å åpne slusene og la det fosse igjennom, uten å forsøke å stoppe eller kontrollere strømmen.

    Det er andre som ikke er like heldige.

    Andre som tror på det han og sånne som ham sier.

    Som tror på at sånne som ham fortsatt har definisjonsmakta.

    Det er derfor det er viktig at vi ikke er stille.

    At hver og en av oss hever stemmen og lever vårt liv, vår glede, vår villskap og frihet, eller vår ro og stillhet.

    Så de som ennå ikke er trygge skal se at det er mulig. Skal se at det finnes en plass, for akkurat dem.

    Det er derfor det er viktig at du er akkurat den du er. Og at du tillater deg å oppdage deg selv på nytt hver dag.

    *

    Denne uken har jeg endelig kommet ordentlig i gang med skrivingen igjen, etter ferie og en lang periode med tvil og diverse hodestanging i diverse vegger.

    Dette er også en frykt. En frykt for ikke å være god nok. Og at det skal ha noe å si for hvor verdifull jeg er som menneske.

    Selv etter to utgitte romaner, trenger jeg å øve meg på å møte opp og gjøre det jeg drømmer om. Trenger jeg å jobbe meg gjennom motstanden når det går trått.

    Det er helt normalt. Jeg kjenner ingen skapende mennesker som aldri har det sånn.

    Likevel er det det jeg tror når jeg står midt i det.

    At tvilen betyr at det ikke er meningen.

    At motstanden betyr at jeg ikke kommer til å få det til.

    Det er ikke det det betyr.

    Jeg har heldigvis mennesker i livet mitt som minner meg på det. Og jeg håper du vil la meg være et av menneskene i ditt liv som minner deg på at drømmen din er viktig. At du kan få det til. Og at du er elsket og verdifull akkurat sånn som du er. Også når du stanger hodet i veggen.

    Måtte du ta vare på deg selv denne uken, og våge å åpne slusene så verden får se enda mer av den du er.

    Stor klem

    Din Kaja


    ---

    Send in a voice message: https://anchor.fm/kaja-kvernbakken/message

    • 4 min

Top Podcasts In Society & Culture

Thirteen Media
Wondery
Holly Madison and Bridget Marquardt
This American Life
iHeartPodcasts
Glennon Doyle & Cadence13