Hei kjære Kaja Kvernbakken

Denne uken har jeg fått de første tilbakemeldingene på romanen min, og jeg er håpefull. Jeg tror at dette kan gå. Det er fortsatt lang vei frem til mål. Mye mer som må skrives, og veldig mye som må pusses på og forbedres, men skjelettet er på plass, og skal jeg tro leserne mine, så funker det. 

M sammenligner meg med en toppidrettsutøver. Time etter time med intens satsning, uten at man vet om man får noe igjen for det. Men man blir ikke toppidrettsutøver hvis man ikke også får noe ut av konkurransen med seg selv. Jeg kunne ikke ha vært forfatter hvis det ikke ga meg noe å bare skrive. 

Denne uken ble det også offentliggjort hvem som får statens arbeidsstipend. Jeg får ikke. Jeg hadde ikke regnet med å få. Det er svært få stipender, og svært mange kvalifiserte søkere, men det gjør likevel vondt. Pengene hadde gjort livet mye lettere. Jeg hadde sluppet å gå med konstant bekymring for hvor neste lønnsslipp skal komme fra, i tillegg til at jeg kunne ha brukt mye mer tid på å faktisk skrive. 

Det er ikke en menneskerett å få holde på med kunst, jeg vet det, men det er overraskende mange arvinger av store formuer som gir seg helt hen til kunsten. Fordi de har råd. Fordi de ikke trenger å tenke på overlevelse, men bare kan forske i hva det vil si å være menneske. I boka Big Magic skriver Elizabeth Gilbert om at de første sporene etter kunst er langt eldre enn de første sporene etter jordbruk. Og jeg synes det sier litt om hvor viktig kunst er for oss. Mennesket er et kunstnerisk vesen. Hvis vi ikke trenger å bekymre oss for noe annet, så tyr vi til den. For å forstå. For å leke. For å formidle. 

Ofte tyr vi til kunsten også når vi bekymrer oss. Fordi vi bekymrer oss. 

Det er lett å tenke at kunsten er ufornuftig i en verden som er så styrt av penger. Men kunst er kanskje noe av det mest fornuftige vi kan drive med. Må vi ha mat? Ja. Må vi ha ly? Ja. Men det kan virke som om vi må ha kunst også. Og i en verden som er så styrt av penger som vår, i en verden med mennesker som prøver å gjøre oss alle til små maskiner, får jeg enorm glede og stolthet over å insistere på å gi plass til kunsten. Mer menneskelighet og mindre maskineri. 



Gir du plass til kunsten i ditt eget liv? Til leken og gleden? Husker du å ikke bare være en maskin? 



I kjærlighet

Din Kaja


---

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kaja-kvernbakken/message

Hei kjære,

Tror du tekst kan trøste?



I

Jeg leiter ofte etter trøst i kunsten. Jeg leiter etter glede, inspirasjon og spenning også, men ofte trøst. I vår og sommer leste jeg «His Dark Materials» av Philip Pullman, fordi pappa var død, og jeg trengte å tro på at vi er mer enn bare kjøttet på kroppene våre, at vi varer lenger enn kjøttet på kroppene våre. Jeg trengte å minne meg selv på at jeg faktisk tror det. Og Pullman har en måte å skrive om det på, som både er skinnende vakker, men også føles logisk for den vitenskapelige delen av hjernen min. 



II

Den siste tiden har jeg kjent på en dyp uro. Over politiske systemer som truer med å gå opp i limingen. Over alt hatet som smitter og gjør folk syke (tenk om alle mennesker hadde følt seg elsket, følt seg verdifulle, tror du hatet hadde visnet da). Over en klode som prøver å si ifra om at det holder nå, vi har tatt for mye, vi må klare oss med mindre.



Den siste tiden har jeg forsøkt å døyve uroen, og jeg har lett i litteraturen. Etter noe som er godt. Som kan trøste. 



Jeg ville ikke lese fiksjon. 

Jeg ville ikke lese tørr og stivbeint faktalitteratur. 

Jeg ville ikke lese sakprosa om alle måter ting går til helvete på, eller håndbøker om hvordan jeg kan fikse det. 

For jeg er sliten. 

Jeg ville bare omfavnes og holdes.

Jeg ville lese om hvor vakker naturen er. 

Om at den omfavner og holder oss, hvis vi omfavner og holder den tilbake.



Hvor kunne jeg finne det?



Jeg tenkte på bøker jeg hadde lest før. «Pondlife» av Al Alvarez og en vakker memoarbok fra en norsk forfatter jeg ikke lenger husker navnet på, som skrev om livet i den store hagen og i skogen rundt hagen, om plommetreet som bar så mange frukter at det holdt på å gå under.

Men jeg lette ikke etter gammel trøst. 

Jeg lette etter ny.

Jeg gikk langs essayhyllene på Deichman i Bjørvika. Dro bøker med lovende titler ut av hyllene. Satte dem inn igjen.



Fant ikke. 



Så et glimmer av en tanke. Hadde jeg ikke hørt et intervju med en forfatter og botaniker i podcasten «On Being»? 



Robin Wall Kimmerer er botaniker, og av Potawatomi-slekt. Hun har skrevet flere bøker, men «Braiding Sweetgrass» var lettest tilgjengelig, og jeg var desperat etter et tilfluktssted, så jeg tok det første og beste. Heldigvis var det akkurat det jeg trengte. Urfolksvisdom og vitenskap, flettet sammen i språk og fortellinger som viser meg at det å klare seg med mindre er mer enn nok. 



At det er bedre. 



III

Jeg rugger. Sitter på benken foran skrivebordet og rugger. Rugg rugg rugg. Skriver og rugger. Jeg bysser meg selv. Med ordene og med kroppen. Trøsterugg. Trøstetekst.

Jeg har lest et sted at mentalt syke mennesker ofte rugger på seg selv for å roe seg ned. Jeg roer meg ned. Med ordene og rugginga. Jeg snakker til meg selv, og til noe utenfor meg selv. Jeg vil være ett med jorda og med teksten. At de skal smelte sammen inni meg selv. Kanskje hjelper det å rugge. Kanskje rister det delene på plass i meg. Tekst og jord i like store mengder.



*



Hvor finner du trøst?



I kjærlighet

Din Kaja


---

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kaja-kvernbakken/message

Fra stolheisen ser jeg snøen føyke oppover bakkene. Det ser ut som tåken i en skummel fantasyfilm, men sola skinner fra skyfri himmel. Snart skal jeg kjøre fortere enn jeg burde ned igjen. Skiene har skarpe stålkanter som biter seg inn i det harde underlaget. Jeg er aleine, og det er nesten ingen i bakkene.

*

Abby Wambach sier at hun drev med fotball både for å bli elsket og fordi hun elsket det.

All the things we do for love.

Bare for å innse at det kommer i veien for kjærligheten.

Fordi vi ikke stoler på at det er mulig å elske oss bare fordi vi er.

Fordi folk elsker kun en liten del av den vi er, en del av det vi gjør, men ikke ser hele bildet.

Fordi vi er redde for å vise hele bildet, i tilfelle kjærligheten ikke er betingelsesløs.

*

Jeg gleder meg.

Jeg vet at jeg kommer til å le.

At farta, og det å mestre den, kommer til å sende kriblende bobler fra tærne gjennom hele kroppen.

Men jeg gleder meg enda mer til i morgen.

Når jeg ikke må sitte aleine i stolheisen.

Når vi er sammen.

Når vi er sære.

Og det er trygt.

Når vi slipper ut de ville dyrene ingen andre får se, og blir møtt med latter, mer særhet.

Og jeg lurer på: Hvem er det vi ikke er når vi er sammen?

Hva er det vi ikke tør å vise?

Hva er det vi ikke tror det er plass til?

Jeg ser dem for meg. Brødrene, søstrene mine, mamma. M.

Hvem er det de ikke viser meg?

*

I den sorte løypa kjenner jeg melkesyra presse seg frem på forsiden av låret. Men jeg flyr over snøen. Aleine. Og tenker på alle jeg ikke er når jeg er bare meg. Alle jeg bare er når jeg bare er meg.



Hva gjør du av kjærlighet til deg selv?



I kjærlighet

Din Kaja


---

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kaja-kvernbakken/message

Jeg snakker ofte med folk som vil skrive.

Eller gjøre noe annet kreativt.

Og som ikke gjør det. Fordi.

Og det gjør så vondt i meg.

Fordi jeg kjenner alle argumentene.

Fordi jeg har vært der før.

Fordi jeg ofte er innom der fortsatt, og må ta meg en ordentlig god runde i lokalet for å komme på at jeg ikke hører hjemme der.



Ekkoet av ordene ljomer fortsatt i kroppen og hodet:

Jeg er for dårlig.

Jeg har ikke tid.

Jeg er for gammel.

Jeg er ikke gammel nok.

Jeg kommer aldri til å bli så god som hvis jeg hadde begynt da jeg var ung (eller ikke hadde slutta).

Jeg må vente til jeg har fått en jobb, til jeg har fått barn, til barna har flytta hjemmefra, til jeg blir pensjonist.

Alle kommer til å synes at jeg er helt dust. Virkelig. Helt innihampen dustete! 

Familien min kommer til å bli sint på meg.



Det gjør vondt i meg fordi jeg veit hvordan det er å ville noe, men ikke tillate seg selv å gjøre det, eller tro at man ikke får lov. Det gjør vondt, fordi det er kjipt å innse at man skal leve et helt liv uten å få gjøre det man har lyst til. Det gjør vondt å leve i drømmer om hva som kunne ha blitt.



Så dette er en påminnelse:

Du får lov til å skrive.

Du får lov til å spille et instrument eller synge eller danse.

Du får lov til å tegne og male.

Eller hva det nå er du har lyst til.



Jeg skjønner at det gjør vondt å ikke være så god som du skulle ønske at du var, men du blir ikke bedre av å ikke gjøre det.

Jeg skjønner at du gjerne skulle hatt mye mer tid til å gjøre det du drømmer om, men litt tid er bedre enn ingen tid. (Jeg spiller ukulele fem minutter om dagen, og i perioder har jeg skrevet hver gang jeg har vært på do, for det er det eneste stedet og tiden jeg har hatt mulighet).

Jeg skjønner det hvis du er redd for at andre skal synes du er dårlig, men du får lov til å lage ting bare for din egen del, og ikke vise dem frem.

Jeg skjønner det hvis du gjerne skulle vært profesjonell, men for å bli det, må du først tørre å være amatør.



Hva er det du har lyst til, men som du ikke gjør?

Hva er det som stopper deg?

Hva er ditt fordi?


---

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kaja-kvernbakken/message

Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35

ville jeg så gjerne bli

noe

et stort navn

helt, stjerne, best

jeg vil fortsatt

nå ut

men aller helst vil jeg skrive. Aller helst vil jeg ha tid til å sitte med tekoppen om morgenen og se på soloppgangen og fuglene og la meg forundre. Aller helst vil jeg ha tid til å lytte til verden, og hvordan det er å være en kropp, en levende sjel, midt i alt dette.

Da jeg var 10, 15, 20, 25, 30, 35

ville jeg så gjerne bli

sett

av alle

jeg vil fortsatt

bli sett

vi trenger å bli sett

men av de helt nær. Og jeg vil se dem. Og det jeg ser vil jeg skrive, og håper det vil hjelpe andre å se seg selv tydeligere. Det er et lite håp. En spire. Som ikke lenger handler om meg. Og det er befriende.

Lenge trodde jeg at den eneste måten å bli likt på, var ved å være best, i alt. Jeg så ikke hvordan det drev folk bort. For selv om jeg likte andre med alle deres feilbarligheter, selv om jeg likte dem uten at de var best, så kan det ikke har virket sånn. Det kan ikke ha vært en god følelse at jeg hadde et behov for å være bedre, enn dem, alltid.

Fortsatt

kjenner jeg en trang til å vinne

finne fasit

men verden har ikke to streker under svaret

og ingen vinnere. For hva er det du vinner, når du står alene på toppen?


---

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kaja-kvernbakken/message

Send meg spørsmål og tema du ønsker jeg skal ta opp på Instagram: @kajakvernbakken

*

– Show, don’t tell, sier de.

– Du er best når du er konkret, sier redaktøren min.

– Jada, jada, sier jeg.

Men jeg vil skrive tanker.

Så jeg skriver tanker.

Øser dem ned på papiret.

Nesten like fort og ustrukturert som de kommer til meg.



Og så leser jeg det. Og det går opp et lys. Et sånt aha!-/eureka-øyeblikk, hvor du tenker at livet aldri kommer til å bli det samme igjen etterpå.

For det er virkelig pissdårlig.

Det der med tankene, altså.

Og det er til tider glitrende bra når det er konkret.

Og jeg skjønner hva de mener

redaktøren min og de andre.

Skjønner det så godt at jeg tenker at fra nå av skal jeg bare skrive konkret.

I hvert fall i fiksjonen.

Ikke en eneste tanke.



Det snører seg i brystet.

For det er tankeskriften som faller mest naturlig for meg.

Det er den som kommer helt av av seg selv.

Og vel er den dårlig, men den er isfjell.

I hvert fall nitti prosent av isfjellet.

De nitti prosentene som gjemmer seg under havoverflata og presser det andre opp.

De nitti prosentene som gjør at jeg kjenner de karakterene jeg skriver om.

De nitti prosentene jeg trenger å skrive dårlig, for å skrive de ti som er bra.

For å vite hva jeg skal vise frem.

Hva som kan gjøres konkret.

*

Jeg skriver andreutkastet av den neste romanen min om dagen, og det er vondt og godt og håpefullt og fortvilende på samme tid. Rekker jeg fristen? Blir det noe bra? Så flaut at det er så mye av førsteutkastet som er dårlig!

Men uten alt det dårlige, ville jeg ikke ha skrevet det gode heller. Fordi jeg ville ha sittet som en forknytt liten angstball og vurdert om hvert eneste ord var godt nok. Og så ville jeg ikke ha klart å skrive så mange ord. Kanskje ingen i det hele tatt.

Hva er noe som faller naturlig for deg, men som ikke nødvendigvis er bra?

Kan du tillate deg å gjøre det likevel, og deretter bruke det til noe godt?

Jeg kan skrive mye, fort. Det gjør at jeg blir kjent med historien og karakterene. At jeg finner ut av hva jeg egentlig vil skrive om. Deretter kan jeg bruke håndverket til å rydde opp i alt det dårlige. Bruke innsikten om at det som glitrer ligger i det konkrete. Skrive raskt, og dårlig, på nytt, når jeg vet hva som skal være konkret. Rydde opp. Gjøre det mindre dårlig. Mere bra.


---

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/kaja-kvernbakken/message