Tenk at jeg skulle ende opp her. Nesten 30 episoder bak meg og 30 historier fra mennesker som på hver sin måte har gjort Svalbard til det det er. For det som startet som en liten idé i hodet mitt for ni måneder siden, har blitt så mye mer enn jeg noen gang kunne sett for meg. Jeg ville bli bedre kjent med menneskene inni svalbarddressen. Hva tok dem hit? Hva holder dem her? Og hvordan ser egentlig livet ut på en liten øy langt oppe i Arktis? Jeg ville lage en podcast om folk, frost og fortellinger. En podcast som var uhøytidelig, varm og ekte. Og plutselig satt jeg der, uke etter uke, og fikk høre historier om kjærlighet, drømmer, tilfeldigheter, vennskap og livet på godt og vondt. Historier jeg kanskj e aldri ville fått høre hvis jeg ikke hadde spurt. Fra en liten idé til et ekte konsept. Fra nervøse opptak til samtaler jeg gledet meg til. Og fra å lure på om noen kom til å lytte, til å få meldinger fra mennesker som fulgte med, delte episodene og heiet på prosjektet. 30 mennesker. 30 unike historier. Og en liten podcast som har betydd utrolig mye for meg. PolarPrat ble til i en periode av livet mitt hvor jeg selv trengte forandring. Jeg hadde behov for å skape noe, være nysgjerrig, møte mennesker og kanskje finne litt tilbake til meg selv på veien. Jeg visste ikke helt hva jeg holdt på med da jeg startet. Jeg visste bare at jeg hadde lyst til å prøve. Og det er kanskje noe av det fineste jeg tar med meg: Man trenger ikke alltid en ferdig plan eller vite hvor man skal ende opp. Noen ganger må man bare begynne. Svalbard har gitt meg opplevelser, mennesker og minner jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Gjennom PolarPrat har jeg fått bli kjent med stedet på en helt egen måte. Ikke bare gjennom landskapet, fjellene og isbjørnene, men gjennom menneskene som fyller det med liv. For det er jo det Svalbard egentlig er. Menneskene, historiene og fellesskapet. Alle grunnene til at vi havner akkurat der, og alle grunnene til at vi blir, eller en dag reiser videre. Og nå er jeg en av dem som har reist videre. Det føles rart, fint og litt vemodig å spille inn den siste episoden. For jeg skal være ærlig: Jeg har ikke lyst til at dette skal være over. Samtidig kjenner jeg på en enorm stolthet over at jeg faktisk gjorde det. At jeg tok en idé og gjorde den til noe ekte, fikk møte så mange fine mennesker og dele historiene deres med dere. Kanskje er det nettopp derfor denne siste episoden heter «Takk for praten». Takk til alle dere som har stilt opp som gjester, satt av tid, åpnet dere opp og delt av livene deres. Takk for latteren, de gode samtalene og alle øyeblikkene som gjorde hver episode unik. Takk til alle dere som har lyttet, sett på, delt og heiet. Dere som har trykket play, anbefalt en episode eller sendt meg en melding. Det betyr mer enn dere kanskje tror. En podcast er tross alt ikke så mye uten noen som faktisk vil høre på. Og til deg, Svalbard: Takk for menneskene, minnene, utfordringene og eventyrene. Takk for at du ga meg et sted å høre til, og for at du ble rammen rundt et prosjekt jeg kommer til å være stolt av lenge. Jeg vet ikke helt hvor veien går videre, men jeg reiser herfra med mer enn jeg kom med. PolarPrat vil alltid være et lite bevis på hva som kan skje når man tør å følge en idé. Kanskje er ikke dette slutten på historiefortellingen. Kanskje er det bare slutten på akkurat dette kapittelet. Men én ting er sikkert: Jeg er utrolig glad for at jeg begynte. Dette ble 30 historier, utallige fine samtaler og et eventyr jeg aldri kommer til å glemme. Dette er den aller siste episoden av PolarPrat. Takk for at dere lyttet. Takk for at dere delte. Og aller mest, tusen, tusen takk for praten. Vi høres kanskje igjen. ❤️