Velkommen til en ny episode om emosjonell intelligens, og hvorfor det er så viktig å gi oss selv tillatelse til å føle. I dag skal vi utforske hvordan vår evne til å forstå, håndtere og uttrykke følelser ikke bare påvirker vår mentale helse, men også hvordan vi bygger relasjoner, tar beslutninger og navigerer gjennom livets mange utfordringer. Jeg vil dele innsikter fra Marc Bracketts bok «Permission to Feel», og vise hvordan emosjonell intelligens, eller EQ, er en ferdighet vi alle kan trene opp – og at det kanskje er viktigere enn både IQ og tennisferdigheter. Så bli med, og la oss sammen undersøke hvordan vi kan bli bedre kjent med følelsene våre, og hvorfor det er avgjørende for et godt liv. Marc Brackett, professor ved Yale University og leder for Yale Center for Emotional Intelligence, har skrevet en bok som virkelig har satt følelser på dagsorden. «Permission to Feel» er ikke bare et resultat av akademisk forskning, men også av hans egen levde erfaring. Brackett vokste opp med mye smerte, mobbing og til og med seksuelt misbruk. Da dette kom frem, ble han ikke møtt med støtte, men med avvisning – både fra nærmiljøet og fra foreldre som selv slet med egne problemer. Moren var alkoholiker, faren var sint, og ingen av dem hadde verktøyene til å møte hans følelser – eller sine egne. Brackett lærte, som så mange andre, å undertrykke følelsene sine i håp om at de skulle forsvinne. Det fungerte – på et vis. Han ble nummen, men oppdaget etter hvert at følelsene ikke forsvant. De ble bare sterkere, mer giftige, og påvirket alt fra skoleprestasjoner til relasjoner. Han ble sur, vanskelig å være sammen med, og havnet ofte i konflikt. Men så skjedde det noe. Han hadde en onkel, Marvin, som spurte: «Hvordan har du det?» – og mente det. For første gang opplevde Brackett at noen virkelig brydde seg om svaret. Det ble et vendepunkt, et øyeblikk som åpnet et vindu inn til egne følelser, og som satte ham på sporet av det som skulle bli hans livsverk: å forstå og forske på følelsenes betydning. Historien til Brackett illustrerer noe mange av oss kjenner på: Følelser har lenge vært uglesett, både i filosofi og psykologi. Stoikerne mente at følelser bare forstyrret fornuften, og at vi burde skjerme oss mot dem for å tenke klart. Helt opp til 1980-tallet var det vanlig å se på følelser som en distraksjon fra logisk resonnement. Men på 1990-tallet kom forskningen som snudde dette på hodet. Peter Salovey og John Mayer introduserte begrepet emosjonell intelligens, og siden har psykologer og samfunnsvitere vist at følelser er en sentral del av all kognitiv prosessering. Det er ikke slik at enten følelsen styrer tanken, eller tanken styrer følelsen. De er to sider av samme sak, parallelle prosesser som hele tiden påvirker hverandre. Følelser informerer oss om hvordan vi handler, og til og med hvordan vi oppfatter verden. De er som et slags livskompass – et filter som farger alt vi ser og gjør. Å ikke være nysgjerrig på egne følelser er som å melde seg på 71 grader nord uten å kunne bruke kart og kompass. Du kan godt prøve å finne veien, men sjansen for å gå deg vill er stor. Her er hovedargumentet for å trene opp EQ: Mens IQ ofte sees på som noe medfødt og relativt stabilt, er EQ en ferdighet du kan øve opp. Det er som tennis – ingen er født gode, men alle kan bli bedre med trening. Og i motsetning til tennis, er det faktisk viktig for alle å forstå og håndtere følelsene sine. Følelser er en så sentral del av vårt mentale operativsystem at de styrer nesten alt vi gjør. Ta for eksempel det psykologer kaller en kognitiv loop: Hvis du føler deg glad, legger du lettere merke til ting som gjør deg enda gladere. Du husker gode minner, oppfatter verden i et mer positivt lys, og får mer energi. Motsatt, hvis du er nedstemt, ser du lettere det negative, grubler mer, og havner i en negativ spiral. Følelser setter stemningen for hele vår opplevelse av tilværelsen, og påvirker også beslutningene vi tar. Angst, for eksempel, kan være avgjørende når du skal ta viktige valg – den skjerper sansene, gjør deg mer oppmerksom på detaljer, og hjelper deg å unngå feil. Men hvis du er like nøye og engstelig i alle situasjoner, blir det en hemsko. Det å kjenne til, forstå og bruke følelsene som et navigasjonsverktøy i livet, er noe vi alle må trene på for å bli livskompetente. Brackett har utviklet et program som viser at bare 16 timers trening på følelser kan gjøre deg mye mer kompetent. Det er som å ta et sjakkurs – du trenger ikke bli stormester, men litt grunnleggende kunnskap gir deg et enormt fortrinn. Å bli venn med sine egne følelser, også de vanskelige, er kanskje det viktigste. Følelser er ikke negative eller positive – de er signaler du skal lytte til. Uløste, smertefulle følelser som undertrykkes eller unngås, er assosiert med kroniske sykdommer som depresjon og angst, og med usunne vaner som dårlig kosthold, røyking og inaktivitet. Dette bidrar igjen til alvorlige helseproblemer som hjerte- og karsykdommer, kreft og diabetes. Når vi hele tiden prøver å holde ubehagelige følelser på avstand, havner vi i en slags kronisk forsvarsposisjon. Vi bruker masse energi på å holde følelsene unna, og det fører til stress. Stresset gjør at kroppen ikke får brukt ressurser på å bygge opp nye celler eller reparere seg selv, og vi blir syke. I Norge er sykefraværet mye høyere enn i sammenlignbare land, og over halvparten av alt sykefravær er enten direkte eller indirekte knyttet til psykisk uhelse. Det er tankevekkende. Jeg har ofte lyst til å gi smarttelefonen skylden, men jeg tror det handler om at vi ikke har lært å forstå og håndtere følelsene våre. Hvis vi ikke trener på det, mangler vi navigasjonsapparatet i livet, blir overveldet av følelser, og ender opp på flukt fra oss selv. Sinne er et godt eksempel. Det er en følelse mange synes er vanskelig å forholde seg til, fordi den er ukomfortabel. Men sinne er også den følelsen som tydeligst viser hvor grensene våre går, og hva som er viktig for oss. Uten sinne blir ingenting viktig. Men hvis du alltid uttrykker sinne umiddelbart og ukritisk, øker det risikoen for hjerte- og karsykdommer, fordi kroppen overbelastes. På den andre siden, hvis du aldri uttrykker sinne, forsvinner mening og engasjement, og du kan ende opp med apati og meningsløshet. Å være emosjonelt intelligent handler verken om å spy ut alle følelsene sine, eller å undertrykke dem. Det handler om å gi rom til følelsene, undersøke dem, og la dem modnes før du uttrykker dem. Det er som en indre alkymisk prosess – du blander ulike følelser, undersøker nyansene, og lar dem forvandle seg til noe verdifullt. Hvis du tar deg tid til å undersøke følelsene dine, er du i kontakt med deg selv. Den kontakten tror jeg mange forsømmes i vår kultur. Det er som å være i et ekteskap uten å prate med partneren – det er ikke oppskriften på et godt forhold. Mange sliter med en slags psykologisk skilsmisse fra seg selv, fordi de aldri har tatt seg tid til å kjenne etter. Tidligere, før vi hadde smarttelefoner og konstante distraksjoner, satt vi ofte alene på rommet og måtte forholde oss til ubehaget. Det ga oss en slags mental styrke. Nå er det lett å scrolle seg vekk fra alt som er vondt og vanskelig. Men hvis du aldri forholder deg til følelsene dine, lærer du heller ikke å forstå deg selv. Når du har tatt deg tid til å identifisere, forstå og gi navn til følelsene dine, blir du tydeligere både for deg selv og for andre. Da kan du uttrykke behovene dine, og kanskje få dem dekket i større grad. Det å forstå det komplekse følelseslivet sitt, er kjernen i emosjonell intelligens. Å spalte følelseslivet i godt og ondt, rett og galt, uten nyanser, gir en fattig forståelse. Det er derfor vi leser forfattere som Knausgård – fordi han bruker seks bind på å undersøke sine egne følelser, lag for lag, uten å dømme. Det er en krevende jobb, men det gir en dybde og kompleksitet som gjør oss mer interessante – både for oss selv og for andre. Så hvordan gjør vi dette i praksis? Brackett sier at vi må bli ...
