DP-leirene var flyktningleirer som de allierte opprettet i Europa etter andre verdenskrig, særlig i Tyskland, Østerrike og Italia. «DP» står for displaced persons: mennesker som krigen hadde drevet bort fra hjemlandet sitt. Bakgrunn. Ved krigens slutt i 1945 befant anslagsvis 7–11 millioner mennesker seg utenfor hjemlandet. Mange var tvangsarbeidere, krigsfanger, overlevende fra konsentrasjonsleirene eller flyktninger fra østfronten. De fleste ble sendt hjem i løpet av noen måneder. Rundt én million ville eller kunne ikke reise tilbake, blant annet fordi hjemlandet nå var under sovjetisk kontroll. De ble boende i leirene, noen i mange år. Leirene ble først drevet av de allierte militærmyndighetene og FN-organisasjonen UNRRA. Fra 1947 overtok Den internasjonale flyktningorganisasjonen (IRO). Mange leirer lå i tidligere kaserner, arbeidsleirer eller boligområder. Noen få, som Bergen-Belsen, lå ved eller i tidligere konsentrasjonsleirer. I starten ble jødiske overlevende plassert sammen med andre nasjonaliteter, i noen tilfeller sammen med tidligere kollaboratører. Mange levde fortsatt bak piggtråd under dårlige forhold. Harrison-rapporten (1945), skrevet på oppdrag fra president Truman, kritiserte dette sterkt. Den førte til at det ble opprettet egne jødiske leirer i den amerikanske sonen, som Feldafing, Landsberg og Föhrenwald. Antallet jødiske DP-er økte etter krigen. Det skyldtes at mange flyktet fra fortsatt antisemittisme i Øst-Europa, særlig etter Kielce-pogromen i Polen i 1946. Rundt 1947 var det omkring en kvart million jødiske DP-er. Leirene fikk et rikt indre liv med skoler, aviser, teater og politiske partier. Det ble født svært mange barn der. Sionismen sto sterkt, og mange ble en del av den illegale innvandringen til Palestina (Bricha og Aliyah Bet, kjent blant annet gjennom skipet Exodus i 1947). Avvikling. Leirene ble gradvis tømt etter at staten Israel ble opprettet i 1948 og USA vedtok Displaced Persons Act samme år. Andre land, som Canada og Australia, tok også imot mange. Den siste jødiske DP-leiren, Föhrenwald, stengte først i 1957. Mange nordmenn ble hentet hjem fra konsentrasjonsleirene med hvite busser, men norske myndigheter lot jødene stå igjen på perrongen. De fikk ikke ble med hjem til Norge. De fikk komme seg hjem selv. Og hvis de første klarte å komme seg til Norge så ventet det ofte en stor skatteregning for alle de årene de hadde vært i tyskernes konsentrasjonsleire og ikke betalt skatt på de beslaglagte eiendelene og dødsboene. *** Programserien Jødiskhet er en samproduksjon mellom Dr. Leif Knutsen ved B'emet og Henrik Beckheim. Det motsatte av hat er ikke kjærlighet. Det er nysgjerrighet. – Dara Horn. I jødisk kultur er ofte spørsmålene viktigere enn svarene, og i denne serien kan jeg love deg at det blir mange spørsmål, men vi forsøker også å gi en god del svar. Hva er Jødiskhet? Hva er det jødiske folket, og hva er det å ha en jødisk identitet? Er jødedommen en religion, og hvorfor misjonerer ikke jøder? Hva går det ut på ha status som jøde, og er Eretz Israel jødenes hjemland? Er egentlig jødedommen en “lovreligion”? Hva er rabbinisk litteratur, og hvorfor er det så viktig? Hva er det viktigste brytningspunktene i jødisk historie? Og hvordan har jødene greid seg og overlevd i minst 3000-4000 år? Hva er sionisme? Hva vil det si å være jøde i Norge? Og hva er egentlig dette her med antisionisme? Dette, og mere til, vil jeg og Dr. Leif Knutsen forsøke å stille spørsmål ved, og kanskje klare å besvare. Formålet med serien er å fylle åpenbare kunnskapshull om jødisk liv i norsk offentlig debatt. Som en klok person sa (Mark Twain får ofte æren): “Det er ikke hva du ikke vet som er problemet; det er du er helt sikker på, som simpelthen ikke stemmer". Hvordan kan du som lytter og seer bidra? Først og fremst: anbefal serien til andre, så mange som mulig Send inn spørsmål til B'emet her: bemetinorge@gmail.com Fortsett å lær! Abonnér på B’emet: https://www.bemet.no
