Det er mye prat om kvinnehelse i dag. Har vi alltid hatt kvinnehelse? Lider også du av dette? Noen mener at kvinnehelse oppstår når kvinner ikke lever i henhold til sin natur. Jeg foreslår det heller er forventningene til vår natur som sliter på oss. Evolusjonen har utstyrt oss med evner og begrensninger knyttet til livmoren som skiller oss fra gutta, men det trenger ikke være en dum ting, kommer ann på øye som ser. Transkripsjon Velkommen til «Den tapte Toleransen». Jeg er Henriette Christie Ertsås og driver forskningsformidling under navnet «forskning til folket». Jeg har en doktorgrad i kreft og har også forsket på HIV, med den bakgrunnen tillater jeg meg å snakke om sykdommen Long Covid. Og alle andre sykdommer som vi vil klandre immunforsvaret for inkludert endometriose. I dag sitter jeg her i ensom majestet, fordi jeg skal snakke om endometriose i historisk og samfunnsmessig kontekst, og da kan det hende jeg blir litt morsk, det er fare for feminisisme. Og sånt kan føre til hatprat, hehe, I hope. Eller helt motsatt: kanskje du mener evolusjon er noe vi drev med for tusener av år siden, du kjøper ikke at biologien skal begrense det moderne mennesket, vi har jo selvoptimalisering, human enhancement, transhumanisme, genterapi. Det er så uendelig mye annet kvinner kan drive med i livene sine enn å være fødemaskiner. Jo, jeg ser den, jeg skjønner dette kan komme som en bombe: men det er grenser for hva teknologien kan veie opp for, fikse. Og det er grenser for hva vi bør fikse på, det kan faktisk ikke være bra for oss å få penere nese, mer spretne pupper når det ikke stemmer med den du faktisk er, din genetikk og epigenetikk. Altså dine gener og din historie. Litt endometriose historie Er det flere som får endometriose i dag enn før? Jeg ville tro det, i og med at forekomsten av andre immunrelaterte sykdommer har økt, som MS, ME, POTS, men det finnes ikke data spesifikt på Endometriose. Tallet på registrerte tilfeller øker, men det kan ganske enkelt skyldes at vi gidder å diagnostisere mer enn før. Ser vi på forekomst fra 1990 frem til i dag skal det ikke har vært noen økning, ifølge én artikkel. Forekomst opp gjennom hele historien hevdes å være et sted mellom 5-15%. Bilder og data fra antikken antyder at det ble ansett for svært vanlig. Det kan jo tyde på at årsaken ikke er faktorer i moderne tid slik jeg hevder (som hormonhermere, dioxiner, PCB (polyklorerte bifenyler), overstimulering fra sosiale medier, syke verdier og ultraprosessert mat). Det sagt, ble nok endometriose oftere tolket som noe annet før i tiden. Kanskje det man på 1800-tallet kalte hysteria faktisk var endometriose. Legene mente at livmoren vandret rundt i kvinnens kropp og gjorde henne hysterisk. Menn har gjennom hele historien vært oppriktig bekymret for at livmoren vår skal dette ut. For da kan vi jo ikke oppfylle vår viktigste oppgave, å produsere avkom. Men de hadde jo litt rett, disse mennene. Det er riktignok livmorceller på vandring utenfor livmoren – det er ikke hele livmoren som er ut og går. I i førkristelig tid ble livmoren ansett som en separat organisme, snarere enn et organ. Et dyr som ønsker å skape avkom. Hysteria kunne også plutselig tolkes som heksekraft, i den perioden man drev og anklaget hverandre for slikt. Kvinnene som vred seg i smerte var mest sannsynlig besatt. Er det kanskje litt slik i dag også, kvinner med uforklarlige plager som sykemelder seg blir fort mistenkeliggjort og får noe som kan ligne en slags heksestatus. Camran Nezhat, M.D.,Fertility and Sterility® Vol. 98, No. 6S, December 2012 0015-0282/ Published by Elsevier Inc. http://dx.doi.org/10.1016/j.fertnstert.2012.08.001 Selv i dag er det enkelte som mener at endometriose er en slags straff kvinner som velger bort graviditet rammes av, og at løsningen er å bli gravid. Joda, det er jo sant at svangerskap senker brystkreftrisiko. Når den moderne kvinne velger å ikke gå gravid store deler av sitt voksne liv øker risikoen for brystkreft og eggstokkreft fordi hun uavbrutt lar seg marinere i østrogen hele livet gjennom. Under en graviditet er riktignok østrogennivået 300 ganger høyere enn ellers (Deems and Leuner, 2020). Men kvinner som har vært gravid en eller annen gang har lavere østrogennivå i blodet enn kvinner som aldri har vært gravid – hele resten av livet helt inn i overgangsalderen (Bernstein et al., 1985). Studier viser dessuten at fibroider hos kvinner som har hatt barn stort sett er uten nerver, mens fibroider hos kvinner som ikke har vært gravid er innervert. Med alt snakk om overgangsalder og synkende østrogennivå i media i dag, tenker du kanskje at jo mer østrogen desto bedre hele livet gjennom. Nei, så enkelt er det ikke. For lite østrogen er en problemstilling for kvinner over 50, men før den tid er det snarere for mye som er et problem. Fordi østrogen er et veksthormon. I laboratoriet blir østrogen oppbevart i giftskapet, det har en stor X på flasken. Fordi for mye av det kan føre til kreft, og endometriose. Men det er også mulig at nivåene av østrogen ikke er så avgjørende, at tilstedeværelsen av en reseptor som østrogenet kan binde til for å formidle beskjeden sin betyr mer. Dessuten skal vi ikke glemme at vi alle har mye mer testosteron i kroppen enn vi har østrogen, både kvinner og menn. Nivået av testosteron måles i nanogram, mens østrogen måles i picogram. Når vi responderer så sterkt på den lille mengden av østrogen som er i kroppen er det fordi reseptorene binder østrogenet med sterkere kraft enn testosteron binder til sin reseptor. Littegranne østrogen har voldsom effekt sammenlignet med tilsvarende mengde testosteron. Så har vi ingen annen utvei enn å underlegge oss evolusjonen, ellers blir vi straffet av biologien? Nei, om vi velger å ikke sette barn til verden finnes det mange smutthull. Metoder vi kan slippe unna evolusjonens grep, bare vi er litt kreative. Ikke noe fancy teknologi. Det kan være noe skikkelig gammeldags. Vi kan amme i solidaritet med våre medsøstre. Donere egen brystmelk til fødestuen, fordi amming reduserer østrogennivået. Det reduserer også forekomsten av fibroider/endometriose. Svangerskap men også amming beskytter dessuten mot demens (Heys et al., 2011). Det vil si, det opprettholder nivået av østrogenreseptor (alfa) i hjernen (Byrnes et al., 2009), og derfor hindrer det angivelig demens. Graviditet fører også til beskjæring av synaptiske koblinger mellom nerver i hjernen (pruning). Noen koblinger mellom nerver brytes og andre oppstår. Såpass at hele volumet av hjernen faktisk går ned i løpet av svangerskapet. For de som er opphengt i størrelse og lengde, altså gutta, høres jo det ikke så bra ut. Men om vi heller anerkjenner at ommøbleringen av hjernen faktisk betyr at du tilegner deg ny kunnskap, nye egenskaper, hjernen fremstår yngre vil noen si, så er det en god ting. De av oss som velger ikke å gå gravid må da finne andre måter å ommøblere hjernen på, vi kan feks lære nye ting. Faktakunnskap, men også andre måter å håndtere utfordringer på. Ved å gjøre pusteøvelser, mindfullness og den slags. Men vi kommer ikke unna det faktum at er du utstyrt med livmor, eller idéen om en livmor, kanskje du ikke har den lenger, uansett, så definerer det din helse, da har du kvinnehelse. Skulle du ønske du kunne slippe kvinnehelse Kvinner har kropper som kommuniserer med omgivelsene mer enn menn, fordi kroppen ganske enkelt er nødt til det. Den er nødt å kommunisere med et foster, og ta høyde for om det er en god idé å fø et foster basert på omstendighetene der og da, tilgang på mat, vann, energi, stress etc. Kvinner interagerer med naturen, et signal (input) kan gi mange ulike responser basert på flere paramentre. Mens menns respons er én enkel algoritme: om det er slik så blir det slik. Kvinners immunforsvar responderer i større grad på ting: hormoner, smittestoff, variasjoner i menstruasjonsyklus. Feks slukner syklusen helt når omstendighetene fraråder å sette barn til verden: i krig, når du er utmagret, overtrent, overveldet, når kroppen ikke har overskudd til å skape nytt liv. Og takk og pris for det. Våre kropper lever ikke i et vakuum, det er nytt liv som står på spill. Menn derimot trenger ikke å kommunisere med omgivelsene, med naturen, de har ingen syklus. Menn er mer chill, de har samme nivå av kjønnshormoner uansett humør, livssituasjon, ernæring. Med mindre de inntar anabole steroider eller er offer for kronisk stress er alt ved det samme gamle, dag inn, dag ut. Sperm produseres helt uavhengig av hva som foregår i livet. Hva høres kjekkest ut? Ja, vi kvinner kan føle oss som et offer for hormonene, for omstendighetene, men vi kan også føle at vi er en del av noe større, vi er i kommunikasjon med moder jord. Mens menn står helt alene i verden, adskilt fra moder jord, med kun krig, vold og teknologi mellom seg og omgivelsene. Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg vil mye heller tilhøre, være en del av noe større. Men jeg funderer på om systemet / samfunnet tenker at denne evnen, å sette barn til verden bør trumfe all smerte. Vi får ikke ta testosteron for å bedre libido og generell velvære fordi det er en viss fare for at det kan påvirke et foster negativt, mens godkjenningen av Viagra skjedde innen 6 måneder, fordi menns ereksjon er så fryktelig viktig. Når broscience snakker om kvinnehelse er det utelukkende om fertilitet. Vår evne til å bli mor. For i bunn og grunn er det vårt viktigste eksistensgrunnlag. Noen av oss må tåle litt endometriose for at våre medsøstre skal kunne gå gravid. Vi må tåle å bli påført skam for å velge bort barn. Det er nok også derfor at det er et voldsomt behov for å etablere premisset om at det ligger i kvinners natur å lage barn. Media melder stadig om kvinner som lider av ufrivillig barnløshet. Det er jeg ikke
