Harry Potter og rasjonalitetens metode

Håvard Lindheim
  • 0.0 (0)
  • Books

"Rasjonalitetens metode" tilpasser Harry Potter-universet for å forklare komplekse konsepter innenfor kognitiv vitenskap, filosofi og den vitenskapelige metode. Boka er i sjangeren fanfiksjon; skrevet av Eliezer Yudowsky, basert på J.K. Rowlings verk; innenfor rammene av første bok.. Oversatt og lest av Håvard Lindheim , med utgangspunkt i Torstein Bugge Høverstads norske oversettelse. (Røten lyd, men det er uansett mest for sønnen min, so there you go.) Boka i tekstformat, og mer informasjon, finner du på hprm.no. Musikk: Harald Sæverud: Kjempeviseslåtten. Einar Steen-Nøkleberg på piano.

  1. 4d ago

    059 – Fengselseksperimentet ved Stanford, del 10

    «Våkne.» Harrys øyne fløy opp idet han våknet med et kvelende gisp, en rykkvis oppstart av den slappe kroppen. Han kunne ikke huske noen drømmer, kanskje hjernen hans hadde vært for utslitt til å drømme; det virket som om han bare hadde lukket øynene og så hørte det ordet et øyeblikk senere. «Du må våkne,» sa stemmen til Kvirinius Krengle. «Jeg ga deg så mye tid jeg kunne, men det burde være klokt å spare minst én bruk av tidsvenderen din. Vi må snart gå fire timer tilbake til Hos Marie, og må på alle måter framstå som om vi ikke har gjort noe som helst interessant i dag. Jeg ønsket å snakke med deg før det.» Harry satte seg sakte opp midt i mørket. Kroppen hans smertet, og ikke bare de stedene der den hadde hvilt på det harde betonggulvet. Bilder snublet over hverandre i hu­­kommelsen hans, alt det hans bevisstløse hjerne hadde vært for sliten til å putte inn i et ordentlig mareritt. hprm.no

  2. 4d ago

    058 – Fengselseksperimentet ved Stanford, del 9: Nysgjerrighet

    Sopelimer ble funnet opp i det gompene kalte den mørke middelalderen, etter sigende av en legendarisk heks ved navn Celestria Relevo, som kanskje kunne ha vært tipp-tipp­olde­barnet til Merlin. Celestria Relevo, eller hva det nå var for person eller gruppe som faktisk hadde funnet opp de relevante fortryllelsene, hadde ikke hatt det minste peiling på newtonsk me­ka­nikk. Derfor fungerte sopelimer etter aristotelisk fysikk. De gikk dit du pekte dem. Hvis du ville at de skulle gå rett framover, så pekte du dem rett framover; du brydde deg ikke om å sende noe av kraften nedover for å motvirke gravitasjonskraften. Hvis du svingte en sopelime, så gikk all hastigheten umiddelbart i den nye retningen sopelimen pekte, den gikk ikke sidelengs basert på den tidligere retningen. hprm.no

  3. Nov 1

    057 – Fengselseksperimentet ved Stanford, del 8: begrenset kognisjon

    I absolutt mørke sto en gutt og holdt tryllestaven sin mot Azkabans solide metallvegg, og utførte en trylling som bare tre andre mennesker i verden ville ha trodd mulig, og som ingen utenom ham selv kunne utføre. Naturligvis ville en mektig trollmann kunne kuttet seg gjennom veggen på få se­kun­der, med en gest og et ord. For en gjennomsnittlig voksen kunne det ha dreid seg om et par minutters arbeid, og etterpå ville de ha vært slitne. Men for å få til det samme når du var en Galtvort-elev i første klasse, måtte du være effektiv. Heldigvis – vel, ikke heldigvis, hell hadde ikke noe å gjøre med det – samvittighetsfullt hadde Harry øvd på transfigurering en ekstra time hver dag, helt til det punktet der han til og med var flinkere enn Hermine i det ene faget; han hadde øvd på delvis trans­fi­gu­re­ring til den grad at tankene hans hadde begynt å ta det sanne universet for gitt, slik at det behøvdes bare en tanke mer innsats å beholde dets tidløse kvantumsnatur i sinnet, selv mens han beholdt et fast mentalt skille mellom konseptet Form og konseptet Substans. hprm.no

  4. Nov 1

    056 – Fengselseksperimentet ved Stanford, del 7: begrenset kognisjon

    Harry hadde håpet at han nettopp hadde oppnådd fusjon med sin mysteriøse svarte side, og ville bli i stand til å utnytte alle fordelene uten å få noen av ulempene; å påkalle den krystallklare, ukuelige viljen når han ønsket, uten å behøve å bli kald eller sint. Nok en gang hadde han overvurdert hva slags framskritt han hadde gjort. Noe hadde skjedd, men Harry hadde fremdeles en mysteriøs mørk side, den var fremdeles adskilt fra ham, og hans normale selv var fremdeles til å rokke. Og på tross av reparasjonsarbeidet han hadde utført på sin mørke sides frykt for døden, våget han ikke å bli mørk mens han var ubeskyttet i Azkaban, det var å friste skjebnen for mye. Hvilket var uheldig, fordi en viss ukuelighet ville jaggu ha vært kjekt å ha omtrent akku­rat nå. Det som gjorde det enda vanskeligere var at han ikke kunne falle sammen mot veggen, kunne ikke bryte ut i gråt, kunne ikke engang gi fra seg et sukk. Hans kjære Bella så på ham, og det var ikke den typen ting hennes mørke herre ville gjøre. hprm.no

  5. Nov 1

    055 - Fengselseksperimentet ved Stanford, del 6: begrenset optimalisering

    Stille, heldigvis var det stille, ved metalldøra på neste nivå nedover. Enten var det ikke noen bak den, eller de led i stillhet; kanskje de skrek, men stemmen var brukt opp alle­rede; eller de bare mumlet stille for seg selv i mørket … Jeg vet ikke om jeg kan gjøre dette, tenkte Harry, og han kunne ikke skylde på des­pe­ran­tene heller for denne fortvilende tanken. Det ville være bedre å være lavere, tryggere å være lavere, planen ville ta tid å implementere, og svartspanerne holdt sannsynligvis alle­rede på å jobbe seg nedover. Men hvis Harry måtte passere flere av de metalldørene sam­tidig som han skulle holde seg stille og puste fullstendig jevnt og normalt, kunne han bli gal; hvis han måtte la en del av seg være igjen ved hver dør, ville det snart ikke være mer igjen av ham – En selvlysende katt av månelys kom brått til syne og landet foran Harrys skytsverge. Harry skrek nesten, hvilket ikke ville ha hjulpet det bildet han prøvde å framvise for Bellatrix. «Harry!» sa stemmen til professor McSnurp, og hørtes så bekymret ut som Harry noen­sinne hadde hørt før. «Hvor er du? Har du det bra? Dette er skytsvergen min, svar meg!» hprm.no

  6. Oct 30

    054 – Fengselseksperimentet ved Stanford, del 5

    I en forreven og ødelagt korridor, opplyst av svake gasslys, krøp en gutt sakte framover, en hånd utstrukket, mot den ubevegelige slangen som var kroppen til læreren hans. Harry var bare en meter unna slangens kropp da han følte det første gang, kilende på kanten av oppfattelsen. Svak, svak, men der var den, følelsen av dommedag … Professor Krengle var altså i live. Tanken framkalte ingen gledefølelse, bare en slags tom fortvilelse. Harry ville allikevel bli fanget snart, og uansett hvordan han forsøkte å forklare seg, ville det ikke se bra ut. Ingen ville stole på ham etter dette, de ville tro at han var den neste mørke herren, de ville ikke hjelpe ham når det ble tid for å slåss mot fyrst Vol­de­mort, Hermine ville gi ham opp, selv Humlesnurr ville sannsynligvis se seg om etter en ny helt … … kanskje de bare sendte ham hjem til sine foreldre. Han hadde feilet. hprm.no

  7. Oct 30

    053 – Fengselseksperimentet ved Stanford, del 4

    En svak, grønn gnist beveget seg forover for å sette marsjfart, og bak den fulgte en ly­sen­de sølvfigur; alle andre vesener varusynlige. De hadde passert fem strekninger med kor­ri­dorer, svingt til høyre fem ganger og gått opp fem trapper, og da Bellatrix hadde blitt ferdig med sin andre flaske sjokolademelk hadde hun fått sjokoladeplater. Det var etter den tredje platen sjokolade at merkelige lyder begynte å komme fra Bel­la­trix’ hals. Det tok litt tid før Harry forsto det, for hjernen hans å behandle lyden, det hørtes ikke ut som noe han hadde hørt før; rytmen i det var ødelagt, nesten ugjenkjennelig; det tok ham lang tid å innse at Bellatrix gråt. Bellatrix DeMons gråt; Mørkets herres mest fryktede våpengråt, hun var usynlig, men du kunne høre det, små, patetiske lyder som hun forsøkte å undertrykke. «Det er virkelig?» sa Bellatrix. Tonefall hadde kommet tilbake til stemmen hennes, det var ikke lenger død mumling, den hevet seg på slutten av setningen for å markere spørs­målet. «Det er virkelig?» Ja, tenkte den delen av Harry som simulerte Mørkets herre, vær stille nå – hprm.no

  8. Oct 27

    052 – Fengselseksperimentet ved Stanford, del 3

    Liket av en kvinne åpnet øynene sine, og de sløve, innsunkne kulene stirret ut på ingen­ting. «Gal,» mumlet Bellatrix med sprukken stemme, «Det virker som om lille Bella holder på å bli gal …» Professor Krengle hadde instruert Harry, kjølig og presist, hvordan han skulle opp­føre seg i Bellatrix’ nærvær; hvordan han skulle skape den rollefiguren han skulle ved­li­ke­holde i sinnet sitt. Du fant det nyttig, eller kanskje bare underholdende, å få Bellatrix til å bli forelsket i deg, å binde henne til din tjeneste. Den kjærligheten ville ha overlevd Azkaban, hadde professor Krengle sagt, fordi for Bella­­trix ville det ikke være en lykkelig tanke. hprm.no

See All (60)

About

"Rasjonalitetens metode" tilpasser Harry Potter-universet for å forklare komplekse konsepter innenfor kognitiv vitenskap, filosofi og den vitenskapelige metode. Boka er i sjangeren fanfiksjon; skrevet av Eliezer Yudowsky, basert på J.K. Rowlings verk; innenfor rammene av første bok.. Oversatt og lest av Håvard Lindheim , med utgangspunkt i Torstein Bugge Høverstads norske oversettelse. (Røten lyd, men det er uansett mest for sønnen min, so there you go.) Boka i tekstformat, og mer informasjon, finner du på hprm.no. Musikk: Harald Sæverud: Kjempeviseslåtten. Einar Steen-Nøkleberg på piano.

Information