Velkommen til en ny episode om ensomhet. Dette er et tema som berører oss alle, enten vi vil innrømme det eller ikke. Kanskje opplever du ensomhet fordi du omgås andre med en slags maske, eller fordi du sliter med angst og trekker deg unna, eller kanskje det er ytre omstendigheter som en pandemi som tvinger deg til isolasjon. Uansett årsak, så er mangelen på genuin kontakt med andre mennesker noe som kan være alvorlig for vår psykiske helse – og kanskje også for den fysiske. Ensomhet er ikke bare et ord, det er en erfaring, en følelse, en tilstand som kan legge seg som en mørk sky over livet. I dag skal vi utforske hva ensomhet egentlig er, hvorfor den oppstår, og hvorfor så mange kan ha et stort sosialt nettverk, men likevel føle seg alene. Dette er et tema jeg stadig vender tilbake til, for det er så grunnleggende for oss mennesker – og så vanskelig å bli helt ferdig med. Eksistensfilosofer har lenge pekt på at vi mennesker dypest sett er redde for tre ting: ensomhet, meningsløshet og død. For meg personlig er kanskje meningsløsheten det verste, men jeg opplever at ensomhet og meningsløshet er nær beslektet – som fettere og kusiner som lurer i skyggene av et ellers hyggelig familieselskap. Ensomhet kan være eksistensiell, en slags overgripende følelse av å være alene i universet, men den kan også være mer hverdagslig: den lille stikkende følelsen av å ikke ha noen å dele små og store opplevelser med. Noen av oss trives med å møte nye mennesker hele tiden, mens andre foretrekker noen få nære relasjoner. For noen er bestemor viktigst, for andre pappa, eller kanskje naboen gjennom 50 år. Livet endrer seg, og med det flyttes også tyngdepunktet i våre relasjoner. Det som gir oss livskvalitet og trygghet er ofte at noen viser interesse for oss, at vi har noen å dele gleder og sorger med. Sosiale bånd handler ikke bare om de private relasjonene, men også om de trådene som binder oss sammen som samfunn, selv med mennesker vi ikke kjenner. Styrken i disse båndene regulerer hvordan vi møter hverandre og hvor mye tillit vi viser. De fleste har noen i livet sitt de kan regne med hvis det virkelig røyner på, men samtidig kjenner mange av oss på ensomhet. Hvis vi ber folk tenke tilbake på de siste to ukene, svarer faktisk 16 prosent at de har vært plaget av ensomhet. Det er ikke bare de eldste som rammes – ensomheten treffer faktisk oftere unge enn de som er midt i livet. Samtidig ser vi at de som bor alene etter fylte 45 år, oftere er mer ensomme enn yngre aleneboende. Ensomhet er også vanligere blant dem med lav utdanning, lav inntekt, arbeidsledige og uføre – grupper som ofte overlapper. De som lever i parforhold er i mindre grad ensomme enn de som bor alene, og enslige forsørgere er sjeldnere ensomme enn andre aleneboende, men oftere enn de som bor i par. Det er altså mange nyanser i dette bildet. I dag skal vi utforske ensomhetens psykologi. Vi skal se på ulike former for ensomhet og på hvordan mangler i ulike relasjonelle sfærer kan føre til forskjellige varianter av ensomhet. Jeg vil også trekke inn teoriene til Mihaly Csikszentmihalyi om flytopplevelser, eller flow, og hvordan slike opplevelser kan fungere som en slags medisin mot ensomhet – i hvert fall for noen. Flow, eller flytopplevelser, handler om å være så oppslukt i en aktivitet at tid og sted nesten forsvinner. Når vi er i flow, enten alene eller sammen med andre, skjer det noe i hjernen vår: stresshormonene avtar, og vi får et rush av dopamin og endorfiner – hormoner som gir oss livsglede og velbehag. Dette kan være en motvekt til den neurokemiske ubalansen som ofte følger med ensomhet. For når vi føler oss frakoblet, enten fra andre mennesker eller fra livet selv, setter kroppen i gang en slags alarmberedskap. Stresshormonene kortisol og adrenalin ligger og ulmer i bakgrunnen, og over tid kan dette føre til både psykiske og fysiske helseplager. Vi er rett og slett skrudd sammen for å være sosiale, og når vi mangler kontakt, reagerer hele systemet vårt. Ensomhet er altså ikke bare en følelse, men også en fysiologisk tilstand. Over tid kan denne tilstanden være alvorlig skadelig. Julianne Holt-Lunstad, en kjent psykolog, har påpekt at det å være ensom kan være like helseskadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen. Ensomme mennesker har 32 prosent større risiko for slag, 29 prosent høyere risiko for hjerteinfarkt, og 64 prosent større risiko for å utvikle demens. Det er ganske dramatisk. Utestengelse fra fellesskapet har alltid vært en av de strengeste straffene i menneskets historie – eksil var nærmest en dødsdom. Evolusjonært sett har vi noen algoritmer i oss som koder for tilhørighet, fordi det var avgjørende for overlevelse. Når vi ikke føler oss som en del av flokken, reagerer kroppen vår med stress – ikke nødvendigvis som panikk, men som en stille, gnagende uro som kan gi seg utslag i alt fra mageproblemer til depresjon. Men hva er egentlig ensomhet? Vivek Murthy, tidligere helsedirektør i USA, har skrevet mye om dette. Han deler ensomhet inn i tre kategorier: intim ensomhet, sosial ensomhet og kollektiv ensomhet. Intim ensomhet handler om å mangle en fortrolig i den innerste sirkelen – en person du virkelig kan dele alt med. Sosial ensomhet handler om mangel på vennskap, mens kollektiv ensomhet handler om å ikke føle seg som en del av en større gruppe, som nabolaget, byen eller kulturen. Det er fullt mulig å ha en nær familie, men likevel føle seg utenfor i samfunnet for øvrig – eller omvendt. Kollektiv ensomhet er kanskje den enkleste å gjøre noe med. Det handler ofte om små mikrogester i hverdagen – å si hei til dama på butikken, slå av en prat i køen, eller bare smile til noen du møter. Disse små handlingene kan faktisk gi et rush av endorfiner og styrke følelsen av tilhørighet. Jeg har selv opplevd hvor mye det kan bety å be noen passe på sakene mine på stranda, eller å slippe noen ut i trafikken og få et takknemlig vink tilbake. Det er små ting, men de bygger bånd mellom oss, og aktiverer tilknytningssystemet vårt. Samfunnet vårt legger dessverre ofte opp til at vi skal ha minst mulig kontakt – vi bestiller mat på nett, skanner varene selv, og i noen butikker møter vi ikke et eneste menneske. Dette fratar oss de små, men viktige, sosiale møtene som kan motvirke kollektiv ensomhet. Sosial ensomhet, altså mangel på vennskap, er kanskje vanskeligere å gjøre noe med. Vennskap krever kontinuitet, positivitet og ikke minst sårbarhet. Mange har sosiale relasjoner, men de er kanskje ikke strukturerte nok til at man faktisk møtes jevnlig. Eller så er man såpass utrygg på seg selv at man prøver å være noe annet enn det man er, i håp om å bli likt. Da blir relasjonen mer et spill om å bli akseptert, enn en ekte forbindelse. Når vi bruker andre som brikker i vårt eget selvfølelsesspill, eller blir brukt som brikker av andre, forsvinner den helsefremmende effekten av relasjonen. Det kan faktisk forsterke ensomheten – for det er kanskje enda verre å føle seg alene sammen med andre, enn å være alene for seg selv. For mange er det å få venner en utfordring, særlig i voksen alder. Hvor finner man egentlig venner? Skolen er kanskje den viktigste arenaen for å knytte nye bånd, fordi alle er i samme situasjon – nye, alene, og på jakt etter tilhørighet. Det samme gjelder militæret eller andre settinger hvor man kastes sammen med folk man ellers aldri ville møtt. Felles for slike situasjoner er at de skaper en slags krisesituasjon hvor vi suger oss sammen med andre, og bygger sterke bånd. Dette er også grunnen til at totalitære grupper og sekter kan være så attraktive for ensomme mennesker – de tilbyr tilhørighet, mening og en plass i flokken. Studier viser at tilhørighet i slike grupper kan ha en enorm helseeffekt, selv om verdiene i gruppen kanskje ikke er de beste. Et fascinerende eksempel er ultraortodokse jøder. Til tross for dårlig kosthold og lav sosioøkonomisk status, lever de lenger enn sine sekulære slektninger. Forskere mener at det sterke sosiale samholdet – at de ber sammen, hjelper ...
