Relasjonspodden Podplay

Etter et ekteskap og et ganske godt under middels forhold møtte "Etnis" en vidunderlig mann. De hadde det snasent helt til han ble mer fraværende, og det viste seg at han hadde kjæreste! Så nå er det litt vanskelig å date igjen...

Etter 18 år i et psykisk voldelig forhold skilte "Sliten-Stine" seg etter utbrenthet, PTSD-diagnose, og en generell følelse av å være en skygge av seg selv. Hun får fortsatt voldsomme reaksjoner på kommunikasjon med ham, men er ikke helt sikker på at hun har vært utsatt for psykisk vold - han var jo grei også.....

Venninnene til "Stine" har gradvis kuttet ned på kontakten med henne, og hun lurer på om hun rett og slett blir ghostet? Hun ønsker å beholde vennskapet men hvis det fortsetter som nå vil hun gå videre og bruke tiden sin på andre.

Etter 11 år som kjærester har samboeren til "Stine" sagt at han ikke har de samme følelsene lengre, at de ikke har noe felles prosjekt osv. Siden det har hun gått på nåler, og lurer på om og når det er innafor å ta dette opp med ham igjen.

Både "Stine" og kjæresten har endel "emosjonelle sår", og kan fort havne i dårlige mønstre som ikke er godt for noen av dem, og forholdet henger i en tynn tråd. På gode dager derimot, er hun på sitt aller lykkeligste, stormende forelska og alt føles lett og mulig. Hvordan få flere av de dagene?

Etter skilsmissen har "Stine" og barna hatt særdeles lite kontakt med faren deres. De skal snart i et selskap sammen, og hun lurer på hvordan hun kan forberede seg og barna best mulig.

Avvisning på avvisning opp gjennom livet preger "Stine", og hun lurer på om det kan være grunnen til at det er så vanskelig å gå fra han fyren som viste seg å være gift, gitt! Eller er hun bare god gammeldags forelsket?

Ensomhet er dessverre ganske utbredt, og vi drodler rundt temaet "hvordan få venner i voksen alder".

Mannen til "Frustrert Dame" har voksne barn, som ikke tåler at faren har ny kjæreste. De har kuttet konktakten med ham, og strekker seg langt for å gjøre forholdet og livet til faren og stemoren surt. Hvordan kan hun best forholde seg til dette?

Refrenget som gjentar seg i hodet til "Sorgtunge Stine" er: "Jeg klarte ikke å passe godt nok på dem". Hun snakker om de voksne guttene sine, og spesielt lillebror, som har hatt utfordringer etter foreldrenes brudd, i tillegg til sent oppdaget autismediagnose. "Hvordan skal jeg leve med dette? Det spiser meg opp!"

Moren til "Stine" vil veldig gjerne være mye sammen med datteren og barnebarnet. Veldig mye mer enn det "Stine" vil. "Kan dere hjelpe med å sette tydeligere grenser? Hva gjør jeg når hun bare dukker opp?"